«Solo: A Star Wars Story» – Et Stort Runk

 

Det går nesten inflasjon i Star Wars for tiden, med fire filmer på like mange år. Etter at Rogue One beviste at man ikke trenger lyssabler for at ting skal funke, og The Last Jedi polariserte fans i de tusen gutterom, går Solo: A Star Wars Story i en langt mer konform retning.

Alden Ehrenreich spiller en ung Han Solo, en nøyaktig og uanstrengt kopi av Harrison Fords elskede rabagast fra 1977. Sammen med kjæresten Qi’ra (Emilia Clarke) drømmer han om å forlate sin dystopiske hjemplanet Corellia for å leve livet som fri lovløs pilot. Komplikasjoner fører ham imidlertid ned i galaksens fargerike underverden, og ganske snart befinner han seg midt i skuddlinjen mellom kriminelle faksjoner. Også kan det jo tenkes at han støter borti kjente og kjære karakterer fra de gamle filmene på sin vei. Blunk blunk.

Er du ca middels interessert i Star Wars, kan du gjette deg til det aller meste som skjer her. Man kan formelig se for seg filmskaperne nilese oppskriften på en franchisetro Solo-film: Hvordan kom Chewbacca, Lando og Millennium Falcon inn i bildet, hvordan fikk Han den rare pistolen sin, og ett eller annet med Kessel Run på 12 parsec. Denne oppskriften, eller huskelista, danner skjelettet for hele filmen, og høybudsjettsaction, drama og humor blir filmens kjøtt og blod.

Lite blir overlatt til fantasien her, man får nesten følelsen av å se på et filmatisert Star Wars-leksikon. Et Han Solo-runk til sikkert over 200 millioner dollar. Solo utbroderer universet, men tilfører det ikke nevneverdig mye. Sånn sett tar filmen få sjanser, og dermed verken tjener eller taper den store poeng.

Stilistisk er det heller ikke så mye nytt å ta tak i. Sammenligna med den selvsikre fargepaletten i The Last Jedi, eller med Rogue Ones samurai-møter-krigsfilm-estetikk tar Solo heller et skritt tilbake. Den etter hvert så perfeksjonert pregløse Disney-stilen styrer showet her. Selv romvesnene i filmen ser mindre fantastiske ut enn før. Be en regnskapsfører om å tegne et sprøtt romvesen, og jeg tipper gode penger på at han kommer opp med noe bedre enn en stor blekksprut som svever i verdensrommet, eller en liten grønn mann med fire armer.

Å kalle Solo middelmådig er allikevel relativt. Woody Harrelson som kriminell mentor, og Phoebe Waller-Bridge som revolusjonshissende droide er eksempler på friske, velspilte biroller. Kostymene er i toppklasse, akkurat passe futuristiske, akkurat passe retro. Paul Bettany spiller en iskald og sjarmerende skurk man gjerne skulle sett mer av, og unge versjoner av Han og Lando Calrissian (her i Danald Glover, aka Childish Gambinos skikkelse) fyller sine store sko med glans.

Filmen funker best når den føles som en western i verdensrommet, med togran, dueller i ørkenen, og ensomme ulver som legger smarte planer. Skarp action, vittige kommentarer, velkjente Star Wars-vibber. Dårligst funker filmen når den fremkaller mentale bilder av regissør Ron Howard og resten av teamet som sitter rundt et dyrt glassbord og idemyldrer om hvordan de på flest mulig måter kan knytte Solo til masser av Star Wars-fakta, med ja-hatten godt tredd ned over øra.

Jeg sier i dag som jeg pleier å si etter å ha sett en Marvel-film: De store følelsene uteble, men det var jo fett da.

Solo: A Star Wars Story - regissert av Ron Howard; skrevet av Jon Kasdan, Lawrence Kasdan; med Alden Ehrenreich, Donald Glover, Emilia Clarke, Woody Harrelson. Lengde: 2 t. 14 min. Land: USA. Aldersgrense: 12 år. Premiere: 23.04.18