Sondres topp 10 – 2015

2015 er over, og da er det på sin plass å reflektere litt over filmåret som har vært. Det har som alltid vært mye dritt. Store filmer er som oftest fortsatt et samlebåndsprodukt uten spor av artistisk integritet (The Force Awakens, Mad Max og The Martian gir meg riktignok håp om at storfilmer igjen kan bli gode). 2015 har faktisk vært et overraskende sterkt år for studiofilmer, min 2014-liste inneholdt ikke en eneste studiofilm; i år fyller disse majoriteten av plassen. Dette har dessverre gått litt på bekostning av mindre filmer, som ikke har vært så sterke i år – jeg vil si at flere av disse har vært skuffende, verken The Lobster, Sicario eller Ex Machina levde opp til mine forventinger. Men heldigvis har flere av filmen jeg så frem til i starten av året – som The Force Awakens, Inherent Vice og Louder Than Bombs – levert over forventning, og Mad Max: Fury Road var en gedigen overraskelse, og var langt bedre enn den hadde noen som helst rett til å være. Så alt i alt må jeg si meg fornøyd med året (i alle fall hva film angår). Her er min subjektive – og bittelitt objektive – topp 10.

1. Star Wars: The Force Awakens – J. J. Abrams

star wars

Etter at det ble annonsert at Disney hadde kjøpt Lucasfilm, og at det skulle komme en ny trilogi ble jeg litt skeptisk. Episode I-III var så forferdelige at jeg var redd det samme skulle skje med den nye trilogien. Men så kom trailerne, og så godt som alle mine reservasjoner var nå byttet ut med ikke-målbar hype. I starten av året toppet den min liste over filmer jeg så mest frem til i år; nå som året er over topper den sannelig topp 2015-listen min også. Takk J. J., du greide det. Gjensynet med gamle helter var gledelig, og møtet med våre nye helter var nesten like bra som vårt møte med Luke, Han og Leia i A New Hope. The Force Awakens hadde alt en Star Wars-film skal ha. Det er fantasy/eventyr/action/romopera på aller høyeste nivå, den er alt en blockbuster skal være – det er etter min mening den enste sanne blockbusteren som har kommet ut siden Ringens herre. Og viktigst av alt: det er en Star Wars-film for vår tid. Opplevelsen av å se filmen i et fullstappet Colosseum, sammen med fans og gode venner var unik, og jeg skulle ønske jeg kunne opplevd dette igjen. Jeg har ikke hatt det så gøy i en kinosal siden da jeg så The Incredibles da jeg var 10. Dette er en av grunnene til at jeg elsker film; The Force Awakens er filmmagi. Hvis noen kunne solgt en replika av BB-8 – som kan gi en «tommel opp» – så hadde alt vært perfekt.

2. Louder Than Bombs – Joachim Trier

louderthanbombs

Vår egen Joachim Trier gir oss årets kanskje mest ambisiøse film. Her tar han alt av konvensjonelle «regler» for filmfortelling, kaster det ut av vinduet, og gir oss noe helt unik. Siden den er såpass unik og ambisiøs, samtidig som at den er veldig, veldig god, burde den kanskje ha ligget øverst på lista; rent objektivt sett er dette årets beste film. Men min kjærlighet for Star Wars trumfer Trier denne gangen.

3. Mad Max: Fury RoadGeorge Miller

madmax

Da jeg lagde topp 10 2015-så langt-listen min i juli lå Mad Max: Fury Road neste helt i bunn. Etter å ha sett den på nytt måtte jeg flytte den et godt stykke opp på listen min. Non-stop høyoktans action kan ikke ignorers når det funker så bra som det gjorde her.

4. Mistress America – Noah Baumbach

Untitled-1

Noah Baumbach og Geta Gerwig sitt andre samarbeid er nesten like god som Frances Ha. Dette er årets morsomste film, og den gjør dette uten å være like generiske som mange av dagens komedier. Filmens noe unike struktur er også interessant. Den går fra å være en film om det å leve et liv som du ikke har helt kontroll på samtidig som du har store ambisjoner, til å bli en veldig morsom «screwball»-komedie. Manuset er vittig og det føles som at det reflekterer tiden vi lever i nå, uten at det slår oss over hodet med dette. Og Greta Gerwig er igjen fantastisk.

5. Inside Out – Pete Docter

insideout

Pixar er tilbake i storform med sin første virkelig gode film siden WALL•E. I kjent Pixar-stil er animasjonen best i klassen, den samme er historien. Den treffer den brede appellen Pixar er så kjente for, den passer både for barn og voksene. Og den bærer en fin melding om at sorg faktisk er verdifullt for oss.

6. Inherent VicePaul Thomas Anderson

iv

Kanskje årets morsomste og mest absurde film. PTAs adaptasjon av Thomas Pynchon sin roman med samme navn kan umulig ha vært en lett oppgave; den er ikke akkurat «rett frem». Som alle andre PTA-filmer er den fylt med fantastiske skuespillerprestasjoner og minneverdige karakterer, spesielt Joaquin Phoenix i rollen som den konstant høye Doc Sportello.

7. The MartianRidley Scott

themartian

Dette er en film som fort kunne ha feilet. En film om en astronaut som er strandet på Mars kan for bli kjedelig hvis det ikke er seriøse talenter involvert, og det at Ridley Scott er en regissør som virkelig er avhengig av et godt manus for at filmene hans skal bli brukbare var et annet mulig hinder. Heldigvis var filmen langt fra kjedelig, og Ridley Scott viste at han fortsatt kan lage gode filmer. The Martian er både spennende og morsom.

8. Bridge of SpiesSteven Spielberg

bridgeofspies

En annen veteran som kom sterkt tilbake i år var Steve Spielberg. Bridge of Spies er den beste filmen han har laget siden Catch Me If You Can i 2002. Spielbergs mesterlige regi, kombinert med den alltid fantastiske Tom Hanks, og et sterkt manus fra Coen-brødrene gir oss årets kanskje beste thriller. Filmen er spennende, og den er stilig.

9. DheepanJaques Audiard

dheepan

Jeg følte jeg måtte inkludere en seriøs film også. Jaques Audiard har vist tidligere at han virkelig kan sosialrealisme. Dheepan er ikke like sterk som Rust and Bone, men det er ikke uten grunn at filmen vant Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes. Både skuespillet og regien er på topp, og filmen forteller en interessant og sterk historie.

10. DopeRick Famuyiwa

dope

Hvilken film som skulle ta den siste plassen på listen min var ikke et lett valg. Til slutt sto det mellom Dope og Nightcrawler. Siden Dope sitter friskest i minnet og jeg ikke hadde tid til å se Nightcrawler igjen før listen publiseres måtte jeg nesten gå for Dope (og du har sikkert blitt anbefalt Nightcrawler mange ganger før, så da er det litt bortkastet at den skal ta opp en plass på min liste også). Rick Famuyiwa greier å gi en ganske unik spinn på en historie som er fortalt mange ganger før. Det er en typisk coming-of-age-historie blandet med god gammeldags «hero’s journey». For at noe som historiemessig er gjort mange ganger før skal funke er filmen avhengig av gode karakterer og en egen kunstnerisk stil. Dope har dette, og det gjør den til noe som er kjent, men samtidig unikt.

Jeg vet at det står «topp 10» i overskriften, men det er flere filmer som er verdt å få med seg, så da er det litt meningsløst å ikke nevne disse også. Her kommer fem filmer til:

NightcrawlerDan Gilroy

Dere har hørt masse om denne allerede. Historien er forstyrrende, og Jake Gyllenhaal er fantastisk.

45 år – Andrew Haigh

Andrew Haigh viser igjen at han virkelig kan lage «slice-of-life»-filmer, og Charlotte Rampling fortjener virkelig en Oscar-nominasjon for hennes rolle.

The End of Tour – James Ponsoldt

En annen som fortjener en Oscar-nominasjon er Jason Segel for sin portretering av forfatteren David Foster Wallace. Han spiller den absurde forfatteren på en svært overbevisende måte i James Ponsoldts The End of Tour, filmen om Rolling Stone–journalisten David Lipsky som fulgte Wallace i fem dager på en bokturné etter publiseringen av Infinite Jest.

Foxcatcher Bennet Miller

En forstyrrende film basert på en sann historie. Skuespillet er mesterlig, det samme er Bennet Millers regi.

It FollowsDavid Robert Mitchell

Du har helt sikkert hørt om It Follows. Den har en plass på så godt som alle topplister. Den er ikke feilfri, men det er uansett forfriskende å se en skrekkfilm som prøver å være original.

Sondre Hareide

Twitter: @sondrehareide Liker bra film. Ikke så stor fan av dårlig film. Har ansvar for publisering av innhold. Har også designet nettsiden.