Meny Lukk

”Spider-Man: Into the Spider-Verse” – Hemningsløs animasjonsmagi

Sam Raimis Spider-Man og Spider-Man 2 (sammen med den glimrende 90-talls serien The Amazing Spider-Man på Fox Kids) er de eneste ordentlig gode filmatiseringene man har fått av det som er manges superhelt-favoritt. Joda, Tom Holland er for så vidt sjarmerende i rollen, men Homecoming var verken original eller minneverdig i all sin MCU-konformitet.

Det fryder derfor hvert fiber i nerde-kroppen når man synker ned i kinosetet og oversvømmes av ren animasjonsmagi. Spider-Man: Into the Spider-Verse stiller seg ved siden av – ikke bak – The Incredibles og The Incredibles 2 og viser at superhelt-filmen er best som animasjon.

I et kjærlig og detaljrikt portrett av New York, sliter Miles Molares med det alle tenåringer sliter med. Hans noe anstrengte forhold til sin far står i kontrast til hans kule onkel, som tar ham med ned til undergrunnen for å utfolde seg med graffiti-kunst. Her kryper en radioaktiv edderkopp opp og (big surprise) biter Miles på hånden.

I det Miles febrilsk prøver å forstå sine nye evner, kommer han over Kingpin som er i ferd med å åpne en portal til andre dimensjoner. Plutselig er Miles sitt New York befolket av 5 versjoner av Spider-Man. Kan de trosse sine ulikheter og finne en måte å samarbeide på?

Animasjonsstilen er smakfull, estetisk og samtidig særegen. Den klassiske data-animasjonen er overlagt med elementer av cel shading, samt et lag med Ben-Day dots som bare subtilt kommer frem i bakgrunnen. Det hele er krydret med små tegneserie-elementer, som tankebobler og split-screens. Filmskaperne leker seg med friheten som animasjon gir dem, men de går ikke for langt. Det føles ikke ut som uforståelig Bayhem (som for så vidt var gøyalt i The Lego Movie), mer som kontrollert dynamisk kreativitet – energiske og gøyale actionscener som klarer å hele tiden overraske.

Enda Spider-Man: Into the Spider-Verse er en animasjonsfilm rettet mot barn og ungdom, frister det å sammenligne den med tegneseriefilmatiseringer som Scott Pilgrim Vs. The World og Sin City. Det er det hemningsløse engasjementet, det å gi seg helt over til kildemateriale med åpenbar fornøyelse. Spider-Man: Into the Spider-Verse gjør narr av klisjeene den er nødt å inkludere, peker ut og harselerer med universalt mislikte elementer fra tidligere filmer, og er ikke redd for å fortelle sin historie på sin måte.

Filmen er også utrolig morsom. Det hjelpes av det fantastiske manuset, og av upåklagelige stemmeskuespillere. Shameik Moore i rollen som Miles Morales og Hailee Steinfeld som Gwen Stacey er naturlige og overbevisende, Mahershala Ali gjør alt han tar i til gull, og Nicolas Cage som Spider-Noir er en herlighet ikke betalt i penger. De kunne gjerne ha spart seg for Spider-Ham som sklir litt vell over i det parodiske, men figuren er ikke uten komiske øyeblikk.

Og alt dette fra animasjonsstudioet som i fjor gav ut The Emoji Movie. Sant skal sies, Sony Animation Studio har aldri gitt ut annet enn dårlige og middelmådige filmer. La oss håpe Spider-Man: Into the Spider-Verse representerer en ny spennende retning for selskapet og ikke bare et heldig uhell.

Pass på å ikke gå glipp av det som må være en av de morsomste post-credit scenene noensinne, samt et nedtonet og ektefølt farvel med Stan Lee.

Stan Lee hadde nok elsket denne filmen.

I en ellers endeløs rekke av forglemmelige og middelmådige superhelt-filmer, blåser Sony Animation Studio nytt liv i sjangeren med denne uforventete herligheten, og viser at superhelter gjør seg så eventyrlig mye bedre i animasjon. Dette er gåsehudfremmende action, smart humor og ektefølte øyeblikk i en liten underholdningsbombe av en film. Løp på kino!

Spider-Man: Into the Spider-Verse – Regissert av Bob Persichetti, Peter Ramsey og Rodney Rothman; med Shameik Moore, 
Hailee Steinfeld, Mahershala Ali og Nicolas Cage. Spilletid: 1t 42m. Land: USA. Premiere: 14.12.18. Aldersgrense: 9 år.

Relaterte innlegg