Stammen (Plemya) – Regi: Miroslav Slaboshpitsky – Ukrania/Nederland – 2 t. 12 min.
Stammen tar for seg en døv gutts forsøk på å tilpasse seg kostskolelivet. En mørk undergrunnsverden skapt av de unge og rastløse avdekkes.
Det etableres tidlig en slags nøkternhet, som om fargene og bevegelsene er ekstra rolige og døde for å forsterke betydningen av og tilskuerens forståelse for kroppsspråket og tegnspråket. Nesten alle klærne de har er svarte, grå eller i det minste intetsigende, og de ytterst få dialogene blir filmet på avstand slik at de ikke kan høres. Dette fungerer godt for å forsterke tegnspråk-dialogene, kroppsspråket til de døve elevene blir kraftfullt og forståelig. Denne effekten gir også grunn til at ungdommene gjør som de gjør, alt er grått, kjedelig og trist, så derfor driver de med pimping, slåssing, knulling og andre beinharde aktiviteter.
Jeg husker godt at jeg kjente på en overdreven glede og spenning – jeg var så fornøyd med at jeg i dette øyeblikk satt i kinosalen og så denne filmen. Jeg kunne kjenne smilet mitt smelte i det jeg etter hvert mistet mer og mer tillit til filmen og karakterene i den. Noen av scenene virket i overkant teatralske og oppsatte, nesten som om hver enkeltscene var en fremføring. Jeg syns det er rart, for filmen har så sjukt mye brutal realisme i seg til tider, men av og til virker det nesten som om noen av scenene bare ikke er så gjennomarbeidet.
Det er også en del gjentagelser som kunne vært utelatt for min del, nå skal jeg ikke avsløre for mye, men to av jentene, som selger seg selv til kåte trailersjåfører, rusler rundt trailere så mye at jeg blir litt lei. Det de driver med trenger ikke underbygges mer, for selv om vi får se det flere ganger, blir vi ikke tatt med dypere eller introdusert til noe nytt.
Denne filmen fikk meg til å forstå noe jeg har glemt å tenke på på en stund – den fikk meg til å tenke på hvor mye kroppsspråket overkjører all annen form for kommunikasjon. Selvfølgelig er det en del detaljer det er vanskelig å få med seg i filmen, hvis man ikke forstår tegnspråk, men de hullene kan man få fylle helt sjøl! Kroppspråket var så kraftfullt og gripende, da de kranglet aller mest var jeg sikker på at jeg kunne kjenne skriking dypt inne i meg. De hullene som tale vanligvis dekker, må man nå dekke sjøl, ved å føle kranglene og de saftige ordene som sannsynligvis blir skreket, istedenfor å få det i taleform. Det ligger likesom en kreativ frihet i å ikke forstå.
Stammen er en film jeg anbefaler alle, selv om en del slåsscener og noen andre småting virket litt i overkant koreografert og iscenesatt, var det en spennende opplevelse. Det var så mange glemte og uraffinerte tanker, ideer og følelser som våknet i meg ved å se en film som er fullstendig blottet for tale. Det var deilig å kunne konstruere og teoretisere så mye på egen hånd. Alle detaljer jeg ikke fikk med meg svevde rundt i en verden hvor hva som helst kunne skje. Jeg trodde hele tiden jeg lå foran, men neida! Kom deg på kino, du.
