Kosmorama: Stemningsrapport – Dag 4

Etter en sterk mandag og en meget ujevn tirsdag, begynte jeg å se et mønster. «New Directors» filmene var ikke min kopp av te, tanken bekreftet av vakker, men tom Sommerbarn. Etter å ha innsett dette, ble jeg inderlig skuffet, dersom programmet mitt var satt opp rundt denne kategorien.

Utøya
Utøya 22. Juli

Dokumentaren om matavfall jeg hadde satt opp som neste film, ble droppet, ironisk nok, for å kjøpe mat (kastet ingenting, lover). Deretter ble det spesialvisning av Utøya 22. Juli, med regissørbesøk. Mine tanker om filmen ligger cirka samme sted som Elias, den andre skribenten som dekker Kosmorama. Det var likevel en spesiell kinoopplevelse, med diskusjon av filmen i etterkant av visningen. Siste filmen for dagen, og den jeg hadde gledet meg mest til, var A Day. Sørkoreanske filmer skuffer sjeldent, og denne var ingen unntak. En fersk takning på et nokså slitt konsept om å leve gjennom samme dag gjentatte ganger ble dagens høydepunkt. Med onsdag bak meg, hadde jeg min uoffisielle Bergman-dag å se frem til på torsdag.

Første Bergman filmen for dagen var ikke før klokken 16, så da var det Tigers Are Not Afraid som skulle kickstarte torsdagen. Og for en uheldig start på dagen det var. Jeg gjorde noe utenkelig, noe direkte uhøflig og respektløst. Jeg forlot kinosalen midt i filmen. Etter cirka 50 minutter med overdrevet kamerabevegelser, uten en åpenbar grunn eller formål med kameraføringen, hadde jeg fått nok. Jeg ble svimmel, dårlig og på grensen til å kaste opp over førsteraden. A forlate salen virket som min eneste mulighet i det øyeblikket. Jeg er antakeligvis mer sensitiv til kamerabevegelse enn de fleste, men denne filmen var noe for seg likevel. Hvilken grunn kan den muligens ha til å benytte seg av shakycam som virkemiddel i etableringsbilder? Helt usaklig og ubegrunnet bruk av virkemiddelet, som i mine øyne skader mer enn det det hjelper 99% av tiden.

Etter å ha forlatt salen, møtte jeg på noen andre medlemmer av redaksjonen, som ventet på sine filmer i underetasjen. Her merkes det at festivalen har begynt å ta sin toll på menneskene. Det som første dagen var glade og overenergiske mennesker, satt nå stille i et hjørne, halvsovende. Jeg brukte tiden jeg sparte ved å droppe Sea Sickness – The Movie, på å drøfte mine tanker om Utøya 22. Juli med Elias. Etter en såpass lang diskusjon at han ikke rakk inngang til sin neste film, forlot jeg underetasjen. Neste på programmet var Tystnaden, ikke nødvendigvis den første filmen man forbinder med Bergman. Likevel gledet jeg meg som en liten unge, og mitt håp var ikke forgjeves.

Tystnaden
Tystnaden

Tystnaden fikk alle filmer, med unntaket av Let the Corpses Tan til å se ut som amatørprosjekter. Det var noe utrolig med kontrasten mellom en førstegangsregissør som prøver å skape intimitet ved å leie inn en kameramann med alkoholabstinens som rister som om han får 1000 volt gjennom kroppen, og en faktisk profesjonell kameramann, under ordentlig regi. Samtidig som dette blir en urettferdig sammenligning, er det viktig å påpeke at det var akkurat det jeg trengte i det øyeblikket. Hver eneste kamerabevegelse, planlagt. Hver eneste zoom, pan, tilt gjennomtenkt på forhånd. Dette er kameraføring som en kunst, som et virkemiddel som styrer vårt fokus. Bergman benytter seg av mye dybde i sine bilder, i likhet med blant annet Welles. På denne måten slipper vi forstyrrende klipping, samt at bildet deles i 2 for å separere våre to hovedpersoner i rommet. Hans bildekomposisjon er gjennomtenkt, lysbruket tjener for å skape kontraster, skygger tas i bruk som virkemiddel. Meget symmetriske scener med utmerket kameraføring. Dette er en film verdt å se kun for sine tekniske utføringer. Ikke å for å ta fra historien i filmen, men for meg personlig var dette himmel av filmproduksjon.

Høstsonaten
Høstsonaten

Da jeg var ferdig med ukens første klassiker, måtte jeg spurte ut av salen og løpe til bussen, dersom min visning av Høstsonaten var på Cinemateket. Da jeg ankom, ble jeg opplyst om at filmen faktisk skal vises digitalt, noe jeg ikke hadde håpet skulle skje. Heldigvis var den digitale versjonen kjempevakker å se på, ettersom den ble restaurert i 2015. Jeg var glad da filmen var over, for jeg visste at jeg hadde funnet en av mine nye favorittfilmer. En utrolig fremstilling av et råttent forhold mellom mor og datter, der alle holder inne sitt hat, sine usikkerheter, til de har vokst nok til å svelge dem hele. Utrolig kraftig film som hadde meg nærmest på gråten i de mest intense scenene og holdt meg limt til lerretet gjennom sin helhet.

Dessverre merket jeg at jeg ikke var klar for mer shaky cam eller film generelt, så jeg kalte det en dag. En kort, men likevel utrolig dag med klassiske filmer, som jeg fikk nyte på storskjerm.