«Suffragette – Kampen for frihet» – Lever ikke opp til sitt potensiale

Gjennom de siste par årene har vi sett en svært positiv trend der vi har fått flere filmer med sterke kvinnelige karakterer. I fjor så vi for eksempel Charlize Theron som Imperator Furiosa i Mad Max: Fury Road og Daisy Ridley som Rey i Star Wars: The Force Awakens som begge viste at kvinner kan være helter. Hvis vi ser på årets Oscar-nominasjoner ser vi også der at alle de nominerte kvinnelige skuespillerene (bortsett fra Jenifer Jason Leigh for The Hateful Eight) har spilt karakterer som på et eller annet vis har brutt vekk fra det som «forventes» av dem, de er alle selvstendig kapable karakterer. Vi kan også se frem til superheltfilmer med Wonder Woman og Captain Marvel. Filmer med sterke kvinnelige karakter er definitivt blitt veldig populært.

Det siste tilskuddet til denne trenden er Suffragette – Kampen for frihet. Her er kvinnelig styrke og selvstendighet veldig sentralt.

Suffragette er satt til London i 1912, en tid der det var langt flere enn i dag som synest konseptet likestilling er en absurd tanke. Gruppen i sentrum er Suffragette, en gruppe kvinner som kjemper iherdig for likestilling, og retten til å stemme. Maud (spilt av den alltid fantastiske Carey Mulligan) blir ved et slags uhell dratt inn i denne gruppen. Hun jobber på et vaskeri, der har hun arbeidet hele livet. Hun har en sjef som bryr seg fint lite om arbeidernes rettigheter, og enda mindre hvis du er kvinne i tillegg. Hun blir dratt inn i Suffragette-bevegelsen av hennes kollega, Violet (Anne-Marie Duff), en svært aktivt, og brutalt, medlem av Suffragette. De skal vitne om deres arbeidsforhold og argumentere for stemmerett ovenfor finansminister, David Lloyd George. De får ikke gjennomslag, noe som betyr krig. Og det er denne krigen Suffragette følger. Vi følger et 20-talls kvinner som tar til gaten med fredelige demonstrasjoner, for å så bli offer for politivold og fengsling, de sprenger postkasser, og de kaster stein. Det er med andre ord en frigjøringskamp som ligner på de andre vi har sett opp gjennom historien.

Med et så aktuelt og interessant tema hadde Suffragette alle forutsetninger for å bli god. Dessverre så har filmer som tar for seg mørke kapitler i mennesket historier lett for å ta i litt for mye når den skal fortelle oss om hvor forferdelig det var. Det blir mer en moralpreken enn en faktisk historie om en mørk fortid. Suffragette begår dessverre denne feilen (pluss en del andre). Dette utgjør en stor del av grunnen til at filmen skuffer.

Men la meg ta det positive først: Carey Mulligan storspiller. De andre skuespillerene, som Helena Bonham Carter, og Meryl Streep i rollen som Emmeline Pankhurst (som dessverre bare er med i en kort scene) gjør også en god og overbevisende jobb. Helhetlig så er det en helt grei film. Men den gjør så mange dumme feil at det hele blir litt frustrerende.

Det største problemet er hvor endimensjonalt og simpelt alt virker. Hovedfokuset ligger på Suffragette, noe som er et forståelig, og riktig valg – det er tross alt dem det handler om. Men alt er satt i en alt for oversimplifisert politisk kontekst. Filmen kunne tjent enormt på og hatt noen scener der politikeren diskuterer situasjonen, spesielt etter at finansministeren hadde samtalen med Maud. Vi hadde da fått en langt bedre forståelse av hvor kvinner stod i øynene på politikerne, samt at vi hadde fått et bedre bilde av hvor nær Suffragette var med å oppnå sine mål. Mangelen på politikk i filmen gjør også at filmens slutt virker litt for forhastet. Det hadde også vært interessant og sett hvordan resten av samfunnet så på Suffragette og kvinnefrigjøring generelt.

Jeg er heller ikke noe særlig stor tilhenger av Sarah Gavrons regi. Her er det store mengder nærbilder og shaky-cam. Filmen er ubehagelig og slitsom og se på, og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde satt meg lenger bak i salen. Værst er det helt klart i demonstrasjonsscenen der våre helter blir angrepet av politiet og arrestert. Hva som skjer er vanskelig å se.

Overforbruket av urolige nærbilder gjør det også vanskelig å knytte et emosjonelt bånd med karakterene. Alt blir det veldig klaustrofobisk og intenst, noe som på ingen måte hører hjemme i en slik film.

Denne kamerastilen gjenspeiles i filmens klippestil, som også er en annen kilde til problemer. Scener avsluttes alt for tidlig (noe som gir inntrykk av at filmen snubler av gårde uten noen form for intensjon), og det klippes på en veldig desorienterende måte rundt i rommene der handlingen foregår. Mye av tiden brukes derfor på å orientere seg igjen heller enn å ta inn over seg handling og karakterer.

Suffragette kan best beskrives som skuffende. Historien er interessant og viktig, derfor er det veldig synd at det ødelegges av svakt teknisk arbeid og et dårlig realisert manus.


Suffragette - Kampen for frihet – Regissert av Sarah Gavron; skrevet av Abi Morgan; med Carey Mulligan, Helena Bonham Carter, Brendon Gleeson.
Spilletid: 1 t. 46 m. Land: Storbritannia. Premiere: 29. januar 2015. Aldersgrense: 12 år

Sondre Hareide

Twitter: @sondrehareide Liker bra film. Ikke så stor fan av dårlig film. Har ansvar for publisering av innhold. Har også designet nettsiden.