The 50 Year Argument – Inspirerende om kulturkritikk

På Kosmoramas andre dag ble det i år satt opp et heldagsseminar viet til kulturkritikken og dens status quo. Kritikken mot den norske kulturkritikken har vært opp til høring før i mediene, for filmkritikken sin del senest i begynnelsen av dette året ved lanseringen av boken Analysen – Norsk film 2015 (utgitt 1. mars av Montages). Forordet i boken skrevet av filmskaper Maria Ekerhovd etterlyser blant annet et høyere nivå på filmanmeldelsene i norske medier. Filmkritiker Kristin Aalen i Stavanger Aftenblad reagerte på denne uttalelsen i sin kritikk av boken som la nytt vann på mølla om statusen til norsk filmkritikk.

Seminaret The 50 Year Argument handlet ikke utelukkende om filmkritikken, men kulturkritikken generelt. Gjennom visning av HBO-dokumentaren Regarding Susan Sontag (Nancy D. Kates, 2014) fikk man et kort innblikk av essayisten, forfatteren, filmskaperen, kritikeren og fenomenet Susan Sontag som var en viktig kritisk stemme i samfunnet i hennes levetid. Etter filmen ble vi servert en samtale om den mellom Linn Ullmann og Kaja Schjerven Mollerin, sistnevnte skrev sin doktorgrad om Susan Sontag og denne samtalen var for min del mye mer interessant en selve dokumentaren. Selv om Regarding Susan Sontag nok kan fungere som en inspirasjonskilde for unge fremastormede kritikere, så tror jeg at det ville vært mer interessant med et lengre foredrag av Kaja Schjerven Mollerin og hennes funn og påfølgende diskusjon, kanskje ispedd noen få gullkorn fra filmen. Regarding Susan Sontag er i likhet med den andre dokumentaren vi så en «typisk» TV-dokumentar som er litt for forsiktig i form og innhold. Det gapes over for mye av Susan Sontags liv og i motsetning til Sontag selv har den ikke en egen stemme som bryter med konformiteten.

Filmen vi så etterpå, The 50 Year Argument (Martin Scorsese & David Tedeschi, 2014), var heller ikke en høydare innen dokumentarfilm, men var nok i større grad nødvendig å se i sin helhet for å bli kjent med tidsskriftet The New York Review of Books på innsiden. I det som fremstår som en hyllest til tidsskriftet får vi flust av eksempler på godt skrivehåndverk (som blir lest opp foran kamera) og hvordan kulturkritikk kan gjøres, men igjen er dette en dokumentar som gaper over for mye. Det hele blir en slags topp ti liste av de beste kritikkene de har skrevet når det mer interessante hadde vært å dykke ned i en sak og virkelig prøve å vise hvordan den ene ble til og så deretter å argumentere hvorfor det er så viktig med disse kritikkene. Yasmine El Rashidi som har skrevet for The New York Review of Books gjestet seminaret og sa mer som inspirerte til dialog på den korte tiden hun fikk enn det den over to timer lange dokumentaren klarte.

Det er kanskje litt paradoksalt at jeg føler at for mye tid ble brukt på å vise film i et filmseminar, men det har mye med å gjøre at begge dokumentarene er lite interessante som film at de ikke setter igang de helt store diskusjonene i seg selv. Paneldebatten som avsluttet dagen med de tidligere nevnte gjestene pluss Frode Saugestad, Karin Haugen (bokredaktør Klassekampen) og Stian Wallum (kulturredaktør Adresseavisa) skulle derimot gjerne vart lenger da det kom innpå temaet kulturkritikken i Norge anno 2016 men kom ikke så langt at det kom i dybden på meningsutvekslingene. Av temaer jeg ville høre mer diskusjon om er rollen selvsensur og konformiteten spiller i kulturkritikken (at man ikke tør å komme med noe annerledes), bruken av Big Data og fremtidsutsiktene for kulturkritikken i Norge.

For meg som ganske så ny i «gamet» (og ganske så langt unna nivået på kulturkritikken ellers), så var det likevel mye å hente ut fra dette seminaret. The New York Review of Books kommer nok til å bli en kilde for inspirasjon fremover, for jeg er helt enig i at filmkritikken kan være enda mer interessant når den bruken filmen som et verktøy for å si noe om noe annet enn selve filmen. Jeg kjenner meg også veldig igjen i «problemet» med selvsensuren og at det kjennes tryggere å ikke risikere å legge hodet på blokka – selv om det kanskje hadde vært en nødvendig erfaring. Dette føles riktignok skummelt nok for meg, dette som etterhvert ble en slags kritikk av et seminar om kritikk.