Meny Lukk

“The Curse of La Llorona” – ¡Dios mío!

[usr 0.5]

The Conjuring kom ut i 2013, og ble tatt vel imot av både seere og kritikere. Horror gjør det alltid bra økonomisk, og den tjente over $300 millioner, så en oppfølger ble en selvfølge. I det siste har Conjuringfilmene ekspandert til et «shared universe» med flere spin-offs under sitt belte, deriblant Annabelle-filmene, og fjorårets The Nun. The Curse of La Llorona er også en spin-off, og lik de andre er også denne helt udugelig fra start til slutt.

Filmen er bygget rundt sagnet om «La Llorona», «The Weeping Woman». Sagnet er at en kvinne i Mexico en gang på 1600-tallet, La Llorona, giftet seg med en mann og fikk to barn. Etter at hun fant ham til sengs med en annen bestemte hun seg for å ta ifra ham det han elsket mest, nemlig barna. Hun druknet dem i elven og fulgte så etter. Hun går nå igjen for å finne to barn som kan erstatte hennes egne, hvor barna hun omsider finner må lide samme skjebne.

Hvor er stedene du tenker på når noen nevner «skrekkfilm»? En hjemsøkt herregård? En forlatt landsby, eller kanskje et nedlagt sykehus? Hva med Los Angeles på 70-tallet? Virkelig?

*Sukk*, ja, The Curse of La Llorona utspiller seg altså i Los Angeles, kanskje den minst fryktinngytende plassen tenkelig. Min umiddelbare reaksjon da jeg så filmen var «hvorfor i alle dager er ikke filmen satt i Mexico?». Da hadde filmen i det minste vært noenlunde visuelt pen å se på, i motsetning til skitne Los Angeles. Filmen følger sosialarbeider Anna (Linda Cardellini), som får ansvaret for to meksikanske gutter. Deres mor Patricia (Patricia Alvarez) er tilsynelatende et nokså ustabilt menneske. Det viser seg at hun desperat forsøker å beskytte dem fra La Llorona (Marisol Ramirez), og etter at spøkelset får tak i guttene er det barna til Anna som står for tur.

Filmen er så forutsigbar at det gjør vondt. I stedet for å bygge uhyggelig stemning rundt det nifse sagnet velger heller filmskaperne å kun benytte seg av jump-scares. Man vet nøyaktig når jump-scarene blir å skje til enhver tid og filmen, som et resultat av det, faller loddrett sammen. Filmens handlingsforløp er også særdeles lite nyskapende. Allerede minutter inn i filmen kan man kartlegge nøyaktig hvordan filmens handling utfaller seg, og om du har sett noen skrekkfilmer før tar du garantert ikke feil. Ingen gjør en minneverdig prestasjon skuespillermessig, og det er synd å si det, men til og med Linda Cardellini er kjedelig. Kjedelig er nok nøkkelordet til denne filmen. Det har gått snaue 24 timer siden jeg så filmen, og må ærlig innrømme at allerede har jeg vanskeligheter med å snakke om filmens handling, fordi den er kjedelig, tam, forglemmelig, og sa jeg kjedelig?

Filmen har absolutt ingen ting nytt å bringe, og for første gang på lenge har jeg blitt oppriktig irritert av en skrekkfilm. Hadde det ikke vært for de høylytte jump-scaresene hadde jeg sovnet momentant.

The Curse of La Llorona – regissert av Michael Chavess; med Linda Cardellini, Patricia Velasquez, Raymond Cruz. Spilletid: 1t 33m. Land: USA. Premiere: 03.05.19. Aldersgrense: 15 år.

Relaterte innlegg