The Killing of a Sacred Deer – «Årets morsomste drama»

The Killing of a Sacred Deer er den andre engelskspråklige filmen til den greske regissøren Yorgos Lanthimos, og som etterfølgeren til The Lobster fra 2015, en kritikerrost dramakomedie, har den store sko å fylle. De blir begge fylt med en utmerket blanding av drama, thriller, og komedie mørkere enn morgenkaffen min.

Fokuset holdes på få karakterer, hovedsakelig en kardiolog og hans familie. Deres liv får en drastisk omdreining, da sønnen til en av kirurgens tidligere pasienter tvinger seg inn på familien. Dette er en av de filmene, hvor jo mindre man vet om den, desto mer gripende og spennende blir reisen på kinosalen. Av den grunn vil jeg unngå å fortelle trekk i handlingen, i frykt for minking av intensiteten av opplevelsen. Det jeg derimot kan fortelle, er at både Collin Farrell, Barry Keoghan og Nicole Kidman spiller sine roller nærmest perfekt. Selv barneskuespillere, som ofte medfører illusjonsbryting grunnet manglende evner, hever opplevelsen. Alt som tar sted på skjermen virker genuint og gjennomtenkt.

Dialog alene skyter denne til toppen av de mest ukomfortable filmene jeg har kommet over. Samtalene har null flyt og er fremført med helt flat intonasjon. Mye av praten mellom familiemedlemmene er de mest banale og trivielle spørsmål. Slike spørsmål blir kun stilt hvis man virkelig ikke har annet å snakke om. Dette spiller både på de avkjølte familieforholdene, og karaktertrekkene til foreldrene, som er tilnærmet guder for barna. Ingen snakker på en måte vi ville oppfattet som normal og naturlig. Dialogstilen minner om The Lobster, men dratt et par hakk videre. Både dialog og kroppsspråk føles laget av noen som aldri har møtt et menneske, og skrevet kun basert på hva de har hørt om oss.

Kamerabruk og bildeoppstilling er med på å fordype inntrykket gitt av dialog. Alt fra forholdet mellom karakterene og omgivelsene i bildet, til vekslingen mellom måter filmen spilles inn på, gir en følelse av at noe ikke stemmer. Mange scener filmes med kamera lavt nede, nesten froskeperspektiv. På denne måten vises taket mye høyre opp enn slik det er i virkeligheten. Hvis karakterene filmes fra siden, er kamera langt nok unna til at det er mye tomrom over hodene deres. Her får vi inntrykk av at det er noe hengende i luften, noe unevnt over hodet til visse karakterer. Hvert kamera-tak er gjennomtenkt og satt opp til perfeksjon og er med på å skape den grusomme tonen.

Tonen påvirker vår oppfatning av hendelsene på skjermen, og dette utnytter The Killing of a Sacred Deer til sitt fulleste. Man blir revet med på en reise, full av grusomme avgjørelser, vold, og både emosjonell og fysisk smerte. Likevel var det flere øyeblikk der man bare må le litt. Enten det er absurditeten i situasjonen karakteren befinner seg i eller de så å si utenomjordiske reglene satt av film-universet. Tonen er ikke noe mindre mørk eller dyster i slike øyeblikk, for det ikke er en latter av lettelse, det er en ukomfortabel latter. En latter til noen som ikke vet hva de skal tro lenger, for våre konvensjonelle sosiale tradisjoner får åpen hjertekirurgi foran våre øyne.

Blandingen av sjangere forsterker inntrykket filmen gir. Det er aldri klart hva som skjer videre og hva man skal forvente. Om jeg skulle sammenligne denne med noen andre filmatiske eksempler, måtte det bli en blanding av Persona og A Clockwork Orange. Bruk av musikk og dialog minnet meg om den førstnevnte, mens bruk av kamera og vold var nærmere Kubrick sitt mesterverk enn noe annet. The Killing of a Sacred Deer forbigår sin storebror og leverer det jeg mener er Yorgos sin beste film hittil. En absolutt must-see, om man ikke er redd for noe litt annerledes.

cp

 

The Killing of a Sacred Deer - regissert av Yorgos Lanthimos; med  Nicole Kidman, Colin Farrell, Barry Keoghan, Alicia Silverstone. Spilletid: 2 t. 1 min. Land: USA. Premiere: 24. november 2017. Aldersgrense: 15 år