«The Nun» – Skvetten gotisk middelmådighet

James Wan sitt Conjuring-univers har så langt vært ganske suksessfullt, med visuelt spennende design og ordentlig popkorn-skrekk for de noe masochistiske iblant oss. The Nun utvider universet videre med opprinnelseshistorien til den demoniske nonnen fra Conjuring 2, men uten James Wan selv ved roret lever den ikke opp til sin egen hype, ei heller til universet som en helhet.

I 1952 rammes et kloster i Romania av overnaturlige grusomheter. For å se om ondskapen har tatt rot, sender Vatikanet den erfarne presten Burke (Demián Bichir) og den unge novisen Irene (spilt av den allerede etablerte skrikedronninga Taissa Farmiga) for å etterforske. Det tar ikke lang tid før Burke sin vonde fortid og Irene sin hvitkledde uskyldighet utnyttes til det fulle av uhyggelige krefter. Vi introduseres også tidlig for den fransk-kanadiske sjarmøren Frenchie (ikke så alt for verst spilt av Jonas Bloquet), som har vært ufrivillig involvert i klosterets uhumskheter og ender opp som hovedpersonenes motvillige guide.

Det etableres øyeblikkelig en gotisk og ganske så effektfull stemning i filmen, forsterket av den voldsomme musikken man også fikk i Conjuring 2. Her er alt skrudd til 11 og ingenting subtilt, det er rett på jump scares, monstre, hyling og skriking. Det er gjennomførte kulisser og flotte spesialeffekter (sett bort ifra noen få labre CG-scener) med kameraføring som er teknisk kompetent om ikke særlig merkverdig. Pustepausene fylles med tilbakeblikk og middelmådig skuespill, og klisjeene begynner fort å stille seg i kø, rett bak den smertefulle forutsigbarheten.

Historien er innimellom fornøyelig men for det meste bare tullete. I et særs eksposisjonstynget tilbakeblikk blir den katolske kirke fremstilt som en slags engelvinget fantasi-organisasjon. Riddere i full korsfarerkostyme med solen i ryggen kommer stormende frem, med selveste Jesu blod for hånden og klart til bruk. Det er litt artig filmet, men det grenser på det parodiske. Videre resirkulerer ikke bare filmen andre sjangertroper men også sine egne, med samme nonne-med-ryggen-til-kamera skvettescene sikkert et dusin ganger.

På hver ende av filmen får vi korte og malplasserte glimt av Conjuring-paret Ed (Patrick Wilson) og Lorraine Warren (Vera Farmiga), sikkert fordi regissøren ikke helt turte å stå på egne bein, og muligens for å slå oss alle i hodet med den åpenbare universbyggingen. At hovedpersonen Irene er spilt av søsteren til Vera Farmiga hinter til en mulig familiær kobling men skuffende nok gjør filmen ingenting med det.

Som med så mange middelmådige skrekkfilmer er skattekisten av klisjeer fort tom og innen begynnelsen av tredje akt har alt som er i nærheten av skremmende forlatt lerretet. Den overdramatiserte voldsomheten gjør klimakset til mer action enn skrekk, og har man sett mer enn to filmer i sitt liv er det ingen overraskelser å finne her heller. Bonnie Aarons briljerer i rollen som ikonisk demon-nonne, men hun er ikke nok til å løfte filmen, ei heller slutten, til noe særlig over stryk-karakter.

The Nun vil glede fans av gotisk angst og klassisk action-skrekk med sine bombastiske scener, respektable spesialeffekter og brukbare stemning. Dessverre er historien tullete, klisjefylt og forutsigbar, og skuespillerne leverer ingenting minneverdig.

The Nun - Regissert av Corin Hardy; med Taissa Fargima, Demian Bichir, Bonnie Aarons, Jonas Bloquet. 
Spilletid: 1 t 36 min. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 15 år. Premiere: 21.09.18.