«The Square» – Östlunds svenskevits

Jeg husker godt den overraskende seieren til Ken Loach’ Jeg, Daniel Blake under fjorårets Cannes-festival. Det var flere som sutret at den ikke gikk til den dristige komedien Min pappa Toni Erdmann. I år tok juryen nesten det motsatte valget. De gav Gullpalmen til svenske The Square, til overraskende respons. Og nå er den endelig på kino!

Filmen starter med et intervju der museumskurator Christian blir spurt om hvordan det er å stille ut moderne kunst, som kanskje ikke blir forstått av det gemene hop. Det kuttes deretter til rivelsen av en storslagen, flott rytterskulptur i forbindelse med oppsetningen av en nytt kunstverk kalt «The Square». En firkant i midten av plassen utenfor museet. Kunstverket skal være en frisone for tillit og omsorg, sier Christian. En dag, på et annet type «square» midt i byen, havner Christian i en adrenalinvekkende situasjon. Omringet av mennesker, så hører han rop om hjelp. Han og en annen tilfeldig person oppfatter disse ropene fra en kvinne, som løper til dem og påstår at det er en gal mann som vil drepe henne. Situasjonen løser seg og mannen drar vekk. På vei til jobb innser Christian hva han har blitt utsatt for. Et spill. En svindel. I denne situasjonen ble hans mobiltelefon og lommebok frastjålet. I en «performance art» mye virkeligere enn det han ønsker å fremme i kunstutstillingen, har han nå vært hovedpersonen i en performance av et annet slag, og dette starter opp filmen og karakterens konflikt.

Östlunds filmer har hittil vært særdeles fascinerende. Han holder kameraet fast på en interessant måte, særlig i De ufrivillige, men har bevegd mer og mer mot det konvensjonelle siden. Kleinheten i samtalene derimot, er sannere enn noensinne. Til og med greier han å fange opp de små misforståelsene i språket mellom svensk og dansk, som dessverre går usett blant ikke-skandinaviske seere. Den store bredden av skuespillere er gøyal, og den svarte humoren er treffende. Dette er en artig og til tider ubehagelig satire!

Egoisme går mye igjen i Östlunds filmer og dette er intet unntak. Vi så det skinne i hovedkarakteren i Turist, og vi ser det hos flere karakterer i The Square, godt prestert av hovedrolleinnehaver Claes Bang. Her presenteres det dermed flere ideer, som knytter seg opp mot hverandre. De fjonge, høykulturelle individene, som fremstår som nokså pretensiøse, kontra den ekte kjernen i samfunnet. De som trenger hjelp. Dette går helt ned til en hjelpesløs gruppe i Sverige: tiggerne. Den første scenen er tross alt rike Christian som allerede er ikledd en dress, som våkner opp i en sofa. Etter hans introduksjon klippes det til en tigger, som også våkner opp, men i fillete klær midt på gata. Opp i alt dette har vi en scene med både en ekte ape, og en performance-kunstner som spiller en ape. (Spilt helt utrolig av Terry Notary, som er motion-capture-skuespiller i The Planet of the Apes-trilogien og var King Kong i Kong: Skull Island). Hva sier dette om menneskene i denne filmen, om menneskene i det svenske samfunnet og skillet mellom det ekte og det oppkonstruerte? Her er det en flott dans med klipp, musikk og tema på skjermen, som holder på å velte over, men det faller på plass.

Når Christian sier i første akt at kunstverket «The Square» er en frisone for tillit og omsorg, så trekker det veldig mange tråder til mange hendelser i filmen. Her stopper jeg å røpe filmen, for resten blir for seeren å knyte sammen. Er det han sier sant? Har vi virkelig tillit til enkeltmenneskene? Og gir vi som enkeltmennesker hjelp til andre som trenger det, eller gjør vi det først når «alle» gjør det, som klassisk flokkmentalitet?

Er dette en uvanlig Gullpalme-vinner? Ja! Om det var en verdig vinner vet jeg ikke. Kanskje litt for lang og repeterende, og kanskje er den litt overtydelig i poengene sine, men Ruben Östlund seiler dette skipet perfekt inn. Fra en som har mye forhold, både positivt og negativt, til samtidskunsten, så digget jeg dette. En film om så mye, men først av alt er det et kunstverk om det å stille spørsmålet rundt om dette er et kunstverk.


The Square – Regissert av Ruben Östlund; skrevet av Ruben Östlund; med Claes Bang, Elisabeth Moss, Dominic West, Terry Notary.
Spilletid: 2 t. 25 m. Land: Sverige. Premiere: 29. september 2017. Aldersgrense: 12 år