Nok et glimrende filmår ligger bak oss og mangt en plattform publiserer sine kontroversielle topplister (inkludert Akademiet) rundt disse tider. I redaksjonen er det disse 10 titlene som dukket opp hyppigst og høyest i våre personlige lister, men det var veldig mange filmer som akkurat ikke nådde opp, som for eksempel Perfect days, Elskling, Anora, Furiosa: A Mad Max Saga og Innsiden ut 2. Med norsk premieredato som grunnlag kom vi endelig frem til dette knippet med perler fra året 2024;
10. Wicked (2024) Regi av Jon M. Chu – Premieredato 22. november
Her møter vi de to rake motsetningene Galinda, den populære og overfladiske, og Elphaba, som
både utstøtt og misforstått, på universitetet Shiz. Med en en storslått miks av sang og dans utfolder historien deres seg med flere tvister og et stort glimt i øyet.
Hadde du sagt til meg at en musikal om heksene fra Oz skulle ende opp som en av 2024 sine beste filmer når året startet hadde jeg kalt deg for gal. Her var det derimot jeg som var gal, for Wicked er absolutt et av årets høydepunkter. Med et spektakulært produksjonsdesign, strålende skuespillerprestasjoner med live sang, og en energi som smitter over på publikum, er det nærmest umulig å se Wicked uten å sitte igjen med et stort smil om munnen.
Filmen åpner med sangen “No One Mourns the Wicked”, og setter umiddelbart fokus på spørsmål
om hva som egentlig gjør noen onde, samt den moralske vekten av å glede seg over noens død. Denne tematikken utforskes ved å la oss bli kjent med den onde heksa fra vest. Kanskje er det ikke et så enkelt svar som først antatt?
Selv om filmen håndterer tunge temaer, er dette en gledesbombe av et fyrverkeri. Gjennom sang og dans, der det ene imponerende nummeret overgår det neste, og med høydepunkter som “What is This Feeling?” og “Defying Gravity”, fylles filmen med latter og godt humør.
Med ti Oscar nominasjoner, inkludert beste film og beste kvinnelige hoved- og birolle, setter Wicked standarden for en topp 10 liste med høy kvalitet. Det er kanskje ikke en film med dypeste metaforene, men her leveres en opplevelse av de sjeldne. Det bare å lene seg tilbake og glede seg. Så venter vi i redaksjonen spent på hva Jon M. Chu vil få til i del to, Wicked: For Good, som kommer på kino 21. november i år!
9. The Zone of interest (2024) Regi av Jonathan Glazer – Premieredato 26. januar
“The Zone of Interest” er en film som vitner menneskets største forbrytelse ved å følge livene til forbryterne som står bak.
I denne unike Holocaust filmen gir regissør Jonathan Glazers sitt publikum et blikk inn i hverdagen på en høytstående Nazi familie som bor vegg i vegg med konsentrasjonsleirer Auschwitz. Hans kamera er rent observerende, og det holder seg bare på den frie siden av konsentrasjonsleirens vegger. Holocausts grusomheter kan kun vitnes gjennom lyden av skudd og skrik som kommer fra den siden av veggen vi ikke ser.
Glazer har i sin film skapt den mest effektive beskrivelsen av denne forferdelige tiden ved å sette oss inn i livet til de “uvitende” familiene som bader i luksusen deres ektemenns horrible handlinger betaler for. Med mor på besøk spiser de kake og drikker kaffe til lyden av henrettelser, og de plukker plommer i sin frukthage til lyden av folkemord og tortur.
“The Zone of Interest” står ikke på denne listen på grunn av underholdningsverdi eller på bakgrunn av en TikTok trend. Den står her fordi den skapte den beste, og mest ærlige beskrivelsen av historiens verste mennesker.
Av Truls Hustad
8. Ibelin (2024) Regi av Benjamin Ree – Premieredato 8. mars
Da rulleteksten rullet over skjermen og lyset ble slått på etter visningen av Ibelin, var det ikke et eneste tørt øye i hele kinosalen – og med god grunn.
Ibelin er en hjertevarmende fortelling om livet og ettermælet til Mats Steen, en gutt som døde 24 år gammel av sykdommen Duchennes muskeldystrofi. Grunnet sykdommen satt han mye hjemme i rullestol, og gaming ble en flukt fra hverdagen. Etter hans død oppdaget familien at det eksisterte en hel verden på internett som Mats hadde vært en del av, og at han var høyt elsket av mennesker over hele verden.
Dokumentaren forteller Mats’ livshistorie på en nyskapende, kreativ og fengende måte. Gjennom gamle videoopptak og intervjuer med familien får vi først et innblikk i Mats’ oppvekst og hvordan det kunne være ensomt å vokse opp med sykdommen hans, da han ikke kunne delta i fysisk aktivitet som andre barn. Etter hans død oppdager familien at Mats levde et helt annet liv i videospillet World of Warcraft. Her kunne han være hvem han ville, og dokumentaren viser hvordan han var en sammensatt person med følelser og tanker som alle andre, men med begrensede muligheter til å uttrykke dem i den virkelige verden.
Ved å rekonstruere hendelser og samtaler som Mats hadde hatt i spillet, klarer dokumentaren å vise oss hvem Mats var, og hvordan han ikke lot sykdommen definere ham i spillverdenen.
Animasjonssekvensene er livlige, fargerike og gir et dynamisk innblikk i det unike samholdet spillerne opplevde med hverandre. Gjennom detaljrike animasjoner formidles følelsen av fellesskap, støtte og kameratskap som preget spillverdenen, og hvordan disse virtuelle båndene kunne være like sterke som relasjoner i den virkelige verden.
Den animerte spillgrafikken, kombinert med voiceovers av samtaler fra chatten, tenkte jeg først kunne virke litt alternativ – spesielt for meg, som ikke har så mye kjennskap til gamingverdenen. Men tvert imot, dette hadde en helt motsatt effekt. Jeg ble fullstendig dratt inn i Mats’ verden, og gjennom å se hva han opplevde mens han spilte, kunne jeg samtidig føle både hans gleder og hans sorg. I dokumentaren får vi også møte Mats’ venner fra spillverdenen i virkeligheten, og betydningen av å ha et samhold og en flukt fra hverdagen på nettet blir enda tydeligere og lettere å forstå.
Filmen forteller en sår historie som gjør vondt på en god måte, og jeg satt igjen med tårer i øyekroken og et lite smil om munnen. Selv om det er vanskelig å sette seg inn i Mats’ livssituasjon, kan man tydelig se hvor stor betydning gaming hadde for ham, og at vennene han fikk gjennom spillet ble ekte støttespillere i den virkelige verden. Uavhengig av hvor mye kunnskap du har om gaming, kan jeg anbefale denne filmen på det sterkeste.
Av April Flage
7. Poor things (2024) Regi av Yorgos Lanthimos – Premieredato 12. januar
Har du noen gang lurt på hva om du hadde historien til Frankenstein med sex også? I så fall trenger du ikke lure lenger fordi Lanthimos stiller opp. Hva skjer når du har en voksen kropp med hjernen til et spedbarn? Det er spørsmålet, blant mange fler i Lanthimos’ Poor Things.
Siden dette er en Yorgos Lanthimos film så vet du at det blir en film som sitter igjen hos deg selv om du hater den. Sånn er Poor Things også. Er du ikke kjent med Lanthimos som filmskaper så lager han alltid dypt psykologiske og tidvis filosofiske filmer, som alltid er vanskelig å se på flere plan. Emma Stone er en skuespiller som mange har delte meninger om, og jeg kan ikke si at jeg er noe særlig fan sjøl, men i denne filmen spiller hun fantastisk som filmens Frankensteins monster. Videre er hennes utvikling er fascinerende å se, og som alltid i Lanthimos’ sine filmer så kommer det med bitende samfunnskritikk. Ikke alle rollene er like fantastiske som Ruffalos britiske aksent for eksempel.
Hvordan hadde du sett på sex om du ikke hadde hatt kulturelle rammer? Definitivt ikke så sexy som kan man tro. Lanthimos er sikkert en filmskaper som man enten elsker eller hater, men uansett så får han oss til å tenke og Poor things er intet unntak der.. Har du ikke sett noe av Lanthimos så kan jeg anbefale å prøve, i det minste får det deg til å tenke, Poor things er heller ikke et dårlig valg sånn sett. Jeg tenker på den fremdeles…
6. The Holdovers (2024) Regi av Alexander Payne – Premieredato 26. januar
Jeg blir lett rørt av filmer, men få har klart å gripe meg så dypt inn i sjelen som “The Holdovers”. Den skildrer karakterene og historien sin på en utrolig autentisk og jordnær måte.
Dette skildres hovedsakelig gjennom dynamikken mellom hovedpersonene, Angus og Paul, ettersom utviklingen av forholdet deres er ikke noe som bare går fra a til b, der de starter som uvenner
og blir mer og mer vennlig, men det er oppturer, nedturer og organiske svingninger, og klarer
å skape virkelige troverdige og komplekse mennesker.
Man kan ikke utelate og hedre skuespillerprestasjonene av både Dominic Sessa og Paul Giammati som Angus og Paul, og ikke minst Da’Vine Joy Randolph som kokken, Mary. Det er helt uforståelig hvordan dette er Sessa sin første spillefilm, siden han gir en høyst imponerende og underholdende prestasjon. Dette er definitivt et karrierehøydepunkt for Giammati, som gir en av de mest ekte og menneskelige opptredener i dette tiåret, som den gretne og frekke læreren ingen liker, men som sakte men viser sine mykere sider etter hvert som vi tilbringer mer tid med han.
Filmen har en virkelig troverdig 70-talls estetikk også, både i kamerabruken og musikken. Det som gjør at filmen skiller seg fra andre av sitt slag er at selv om den er følelsesladd, blir den aldri sentimental eller manipulerende, men klarer å være dypt rørende på den perfekte underspilte måten, spesielt i den siste scenen, som er noe av det fineste jeg har sett på lenge. Hvis du vil le og samtidig bli rørt i sjelen din på måter du aldri har blitt før så anbefaler jeg The Holdovers på det sterkeste.
5. The Wild Robot (2024) Regi av Chris Sanders – Premieredato 20. september
Hva utgjør en familie? Hvordan påvirker følelsene våre oss? Lønner det seg kanskje å være snill med den superskumle grizzlybjørnen? Det er en overflod av flotte anekdoter i dette yndefulle portrettet av en enslig robot.
Assistentroboten Roz (Lupita Nyong’o) havner på en øde øy når et skip forliser. Det ligger i hennes natur å lære seg alt hun kan om omgivelsene sine for å løse oppdager og klare oppdrag fra oppdragsgivere, men her på øya er det kun villmark å finne, deriblant masse forskjellige dyr. Dermed må Roz lære alt hun kan om det overraskende miljøet hun befinner seg i, og til og med ta hånd om en liten forlatt andunge (Kit Connor), men hvordan vet man når dette oppdraget egentlig er ferdig?
Dreamworks Studio har noen kjente og kjære titler samt noen filmer som er helt skivebom. Naturligvis nøler man dermed litt når det blir annonsert en ny original film med eksperimentell animasjon. Det skulle derimot vise seg at Den Ville Roboten kommer til å havne i den kjente og kjære kategorien nettopp på grunn av den utrolig vakre animasjonen og helt vilt godt stemmeskuespill av blant annet Lupita Nyong’o, Pedro Pascal og til og med selveste Mark Hamill.
Roz’ vakre reise i den bugnende og nådeløse villmarken blir sårt og varmt portrettert av hele filmstaben, og det skal godt gjøres å ikke trekke i smilebåndene eller klemme på tårekanalene underveis. Dette er en film med høy “rewatch”-faktor og det finnes nesten ingenting bedre enn å finne en skikkelig solid animasjonsfilm som trykker på alle de riktige knappene.
4. Monster (2024) Regi av Hirokazu Kore-eda – Premieredato 19. april
Hvis du ønsker å sitte igjen med 100 spørsmål, men samtidig være helt lamslått etter en film er “monster” av Hirokazu Kore-Eda noe jeg absolutt anbefaler. I filmen møter vi ungenes vanskelige verden som Kore-eda virkelig får vist i denne filmen. Filmen fikk også pris for beste manus under Cannes-festivalen.
12 år gamle Minato bor sammen med moren sin og hun er bekymret over sønnens adferd. Hun mistenker at han blir mobbet av en lærer på skolen og prøver alt hun kan for å gjøre sønnen hennes lykkelig. Vi følger både morens og læreren sitt perspektiv på hva som kan ha skjedd, men det er ikke før Minatos sitt perspektiv at brikkene begynner å falle på plass. Den mobbeutsatte lille gutten Yori og Minato får et veldig spesielt og bittersøtt forhold.
Filmen bruker det velkjente trikset og fortelle historien etter tur, slik de ulike hovedpersonene opplever den. Det gjør at vi publikummere gang på gang tror noe nytt har skjedd og man sitter med en tanke om at det værste har skjedd. Guttene bærer på en hemmelighet “de ikke kan si høyt”, som publikummet fort kan anta hva betyr, som gjør historien utrolig hjerteskjærende. Til tross for at guttene ikke sier så mye, føler vi på deres følelser gjennom uttrykkene og hendelsene som skjer med dem. Med stort fokus på historie, fortelling, karakterer og følelser blir Monster en gripende film. Ved hjelp av de hverdagslige, grønne omgivelsene og regnfylte dagene er det med på å sette den triste stemningen
Jeg som har et stort hjerte for LGBTQ+ og alt av filmer som har noe med det å gjøre, så er Monster kanskje den beste jeg har sett så langt. Denne filmen kan være en fin inngang for den som ønsker å begynne å se asiatiske filmer og ikke minst en som trenger å grine litt.
3. Anatomy of a fall (2024) Regi av Justine Triet – Premieredato 5. januar
I “Anatomy of a Fall” står vi midt blant i ekstremiteter og dilemmaer når en mann (Samuel Theis) blir funnet død etter et fall fra andre etasje i et hus i Alpene. Etter kona (Sandra Hüller) blir siktet, må hun forsøke å bevise sin uskyld i en rettssak som kompliseres ytterligere ved at deres blinde sønn (Milo Machado-Graner) er sakens hovedvitne.
Triets film finnes ikke flashy, samtidig som den virkelig stråler i sine elementer. Manuset er fabelaktig i hvordan det balanserer perspektiv og nøytralhet. Klippingen er utrolig effektiv for å drive fortellingen i et godt tempo, der fokuset alltid er på det essensielle. Sandra Hüller sin prestasjon er blant de absolutt beste fra dette tiåret, hvor hun skaper sympati på tross seernes tvil og usikkerhet.
Noe jeg synes er veldig deilig med filmen i etterkant, og som kanskje forsterker inntrykket mitt, er hvor lite filmen egner seg for “short content” og filmlandskapet på sosiale medier. Det er sjeldent man ser den i en Instagram- eller TikTok-karusell med en eller annen pretensiøs, fellesnevnene overskrift og satt til en Cigarettes after Sex-låt. Den står for seg selv, som en råbra film – ikke noe annet. Anatomy of a Fall bæres ikke av appell, trender eller noe annet utenfra, og vil derfor forbli god i lang, lang tid.
2. Dune: Part Two (2024) Regi av Denis Villeneuve – Premieredato 28. februar
Ved å blåse et ufattelig imponerende liv i Frank Herberts roman fra 1965, så viser Denis Villeneuve seg som et utvilsomt regissør-talent som våger å gå smart, kontrollert og konseptuelt dypt inn i universet og mystikken.
Dune: Part Two tar opp tråden fra første halvdel som hadde premiere i 2021. Der den første filmen kan anklages for å mangle ordentlig spenning i den dramaturgiske oppbyggingen, legger den også opp spillerne til det store slaget som kommer i andre halvdel av historien. Etter at Harkonnen har angrepet familien Atreides’ nye hjem på krydderplaneten Arrakis, så må Paul Atreides og moren Lady Jessica søke tilflukt hos planetens innfødte. Paul finner styrke i ørkenfolket «frimenene” og deres unike kultur, da han anser dem som de viktigste støttespillerne i hevnen på farens død. Men vil Paul akseptere skjebnekampen som større krefter har lagt opp før han?
Herberts komplekse fortelling utforsker spiritualitet, teknologi, heltedyrkelse og imperialisme i en rik og tvetydig Messias-fortelling.
Dune: Part Two er en blockbuster som redefinerer en hel sjanger. De visuelle effektene er slående og imponerende, og de gir uttrykk for hva vår tids teknologi kan gjøre med filmmediet om bare regien ligger i riktige hender. Villeneuve konstruerer et univers som virker ekte, men som aldri slutter å overraske. Han viser en stor kontroll over produksjonsdesign og foto, som for eksempel på Giedi Prime – planeten er skumlere enn noen lesere kunne forestilt seg, med kreativt bruk av infrarøde kameraer. Hans Zimmers soundtrack er etter min mening noe av det beste komponisten har gjort, med elementer som beriker universet og løfter det allerede utsøkte lydbildet. Man kan si hva man vil om Timothée Chalamet, men det gutteaktige uttrykket gir uten tvil et interessant aspekt til konflikten av heltedyrkelse, reflektert i nåtidens kultur rundt idoler. Hans rolletolkning spiller fint sammen med Zendayas Chani, der det ungdommelige står på spill mot de mørke kreftene i en voksende konflikt.
Personlig tok det meg lang tid å akseptere at mange av bokens fantastiske scener ikke er med i filmen. Noen karakterer er håndtert litt røft i manus, som kan være symptomatisk for at Villeneuve som oftest ikke er så interessert i dialog. Men litterære universer som har vært elsket i tiår er vanskelig å adaptere til film uten at noen blir litt skuffet. Bokens mer forvirrende elementer, slik som den intelligente babyen Alia og Chanis unyanserte karakter er modifisert slik at den tidløse fortellingen får et nødvendig moderne uttrykk.
Villeneuve tolker fortellingen med respekt og fascinasjon slik at publikum kan kjenne hvert sandkorn i ansiktet. Med en originalitet og kreativitet, så er Dune: Part Two et filmteknologisk mesterverk, som viser at komplekse fortellinger fremdeles gjør seg godt på lerretet.
1. Challengers (2024) Regi av Luca Guadagnino – Premieredato 26. april
Luca Guadagnino er blant de heiteste regissørene som jobber i dag, og det er ikke et under. Hans banebrytende visuelle stil kombinert med et ikonoklastisk verdenssyn når et kokepunkt i tennis-trekantdramaet Challengers, som også inneholder en rollebesetning med nok kjemi og karisma til å gjøre deg varm i genseren.
Det går ikke an å snakke om Guadagnino eller denne filmen uten å snakke om stilen. Den briljante, pulserende musikken av Atticus Ross og Trent Raznor blir selve hjertet i det som i all forstand er en fest av en film. Filmfotograf Sayombhu Mukdeeprom begynner å bli en attraksjon i seg selv, og bildene i Challengers føles ikke ut som noe annet vi har sett før. Sammen med den eksperimentelle klippingen utgjør de et helt eget visuelt språk som jeg fortsatt ikke klarer å slutte å tenke på. Nærbilder i slow motion av dryppende svettekuler er brent inne i netthinnen.
Guadagnino har blitt kjennetegnet med en viss sensualitet. Filmene hans kan tas og føles på, både gjennom estetikken og karakterenes psykologi. Dynamikken mellom trioen gjør oss fullstendig oppslukt i hvordan skjebnene deres utfolder seg, det er tre svært godt skrevne karakterer hvis moralitet jeg kan huske å ha diskutert intensivt etter kinobesøk. Jeg kan også huske å ha blitt kåt.
Dette er en milepæl-film som kommer til å bli husket lenge. Det er lenge siden en film har føltes så levende, og det er lenge siden en film har fått frem hvor homoerotisk sport kan være.