Topp 10 – Monstre på skjermen

Det nærmer seg årets skumleste dag, halloween, og vi har i den anledning samlet vårt utvalg av skjermens mest fryktinngytende monstre. Fra sosiopater til bisarre skapninger er listen fylt opp av de fiksjonelle monstrene vi synes gir et ekstra grøss nedover ryggen.


10. John Doe (Kevin Spacey), Se7en (1995)

se7en

En antagonist så kynisk og jævlig at det gjør litt vondt i magen. John Doe i Se7en baserer angrepene sine på å straffe de som forsømmer de syv dødelige syndene. Å plassere Kevin Spacey på en liste som hyller hans opptreden føles noenlunde bakvendt, men det er likevel en fremførelse som er så bra at den gir frysninger nedover ryggen når man tenker på det.

Å beskrive John Doe som noe annet enn et monster ville vært å la han slippe billig unna. Hans overbevisning baseres på at de som utfører synder skal straffes på verst mulig måte. På måter som representerer syndene de har begått. Vi blir tatt gjennom de mest grusomme metodene tenkelig for tortur og lemlestelse, og ubehaget blir mer og mer fremtredende for hver synd.

John Does vridde syn på rettferdiggjøring av det han anser som avskyelige handlinger fører til at han plasseres på listen vår over som et av de verste monstrene vi kan tenke oss til gjennom filmens historie. Det er groteskt, det er grusomt, og det er også det som gjør filmen så bra. Den overgår de villeste idéene vi kan tenke oss til, og til tross for antipatien vi føler når vi ser det vi ser, skaper det også en form for fascinasjon som fører oss gjennom en fantastisk filmopplevelse.

  • Kristin Rydland

9. Patrick Bateman (Christian Bale), American Psycho (2000)

american psycho

Sjølv om det ikkje var gjennombrotet hans, vil eg seie rolla som Bateman er Bales definerande rolle. Hans prestasjon som den psykotiske finansmannen Patrick Bateman er eit fantastisk portrett av ein seriemordar. Det falske, overflatiske miljøet blant ‘Wall Street-menn’ vart presentert både stava ut og meir tematisk gjennom karakteren. Eit djupt karakterstudie, Batemans indre identitetskrise er interessant skildra med å verkeleg setje seg inn i kva han er.

Mot filmens klimaks nyttar og filmens surrealistiske og overdrevne presentasjon som forsterkar og avkreftar Batemans eigne idear om seg sjølv. Sjølvsagt kan han sprenge ein politibil med ein handpistol, han har jo det beste visittkortet på Wall Street. Det er likevel handlingane hans og måten han til slutt har null kontroll over dei som fører til filmens konfrontasjon. I eit miljø der alle ynskjer det same vart det mykje vanskelegare å bry seg med karakterane. Kven Patrick Bateman er og kva han er gjort vart irrelevant, det er kva han står for og kva han representerer som er filmens monster.

  • Jonas Mæland

8. Terence Fletcher (J. K. Simmons), Whiplash (2014)

whiplash

I Whiplash, Damien Chazelles mesterverk av en film, er Terence Fletcher den type monsterlærer vi alle er glade for at vi ikke hadde på skolebenken. Ikke bare er han beinhard og grusom i sine metoder, han er også en konstant manipulerende og utspekulert mann som ikke forstår seg på eller interesserer seg for noe annet enn det som er «nøyaktig hans tempo» Med sine ekstreme ambisjoner om det absolutt perfekte studiobandet ydmyker, presser og kjefter han sine elever til bristepunktet i hver eneste scene han er med i. Fletcher bruker intet annet enn ekstrem psykisk tortur for å forme de absolutt perfekte jazzmusikerne, og hadde trolig kunnet kjefte samtlige av de andre mostrene på denne listen i senk. Fletcher er en sadistisk psykopat av en karakter helt fri for all form av medmenneskelighet. Dette er grunnene til at Terence Fletcher er et beundringsverdig monster som gjør oss i redaksjonen livredde helt ned i beinmargen.

  • Ingrid Karoline Karlsen

7. Amy Dunne (Rosamund Pike), Gone Girl (2014)

gone girl

Ikkje eit «monster» av den generelle typen, det er få karakterar som er meir skremmande enn Amy Dunne. Om ho er ein høgt-fungerande sosiopat, eller berre rett og slett ein psykopat er det same. Måten ho gjentatte gongar tek fordel av folk for eigen gevinst. David Finchers Gone Girl skildrar ho som nokon som er villig til å gjer kva som helst for å nå måla sine. Framgangsmetodane, ofte sjokkerande, får ein kvar person med eit gram av moral til å tenkje om det var verd det. Filmens ending står i alle fall igjen for meg som ein av dei mest lugubre filmaugeblikka eg kjenner til.

  • Jonas Mæland

6. Pale Man (Doug Jones), Pans labyrint (2006)

pans labyrint

Det er få kontemporære og originale monster mer minneverdige enn The Pale Man i Guillermo del Toro sitt tragiske og eventyrlige mesterstykke Pan’s Labyrinth. The Pale Man er med i bare én scene, men er likevel forblitt et øyeblikkelig gjenkjennelig symbol ikke bare på Pan’s Labyrinth, men også på del Toro sin enorme fantasi og omfattende bruk av praktiske effekter. Dette er vel så mye en eventyrfigur som et monster, med glimrende visuell historiefortelling som legger til grunn en hel bakhistorie på bare 5 minutter. Det er blandet inn en slags morbid skjønnhet i The Pale Man sitt vemmelige design, særdeles når den våkner til liv og spriker ut fingrene for å se seg om. Blandingen av det elegante og det skrekkelige er mye takket være slangemenneske / kameleon / skuespiller Doug Jones. Ikke bare er Jones også faunen i samme film, men går igjen i nesten alle av del Toro sine filmer, i roller som Abe Sapien i Hellboy og The Amphibian Man i The Shape of Water.

  • Jan Arild Martinsen

5. The Joker (Heath Ledger), The Dark Knight (2008)

the dark knight

The Joker er et monster på så mange måter, der alt fra hva han gjør til måten han snakker på er skremmende. Han torturerer og tar liv av folk for å finne ut hvem Batman er, han sprenger til og med et sykehus. Han gjør alt dette med et smil om munnen og en kaklende latter. Dette er en mann som ler hysterisk på tanken av å myrde folk.

Det finnes mange versjoner av Jokeren, men få kan måles opp mot Heath Ledger’s eksepsjonelle opptreden i The Dark Knight. Han har tatt en utrolig lite troverdig karakter og gjort den realistisk på en måte få skuespillere kan få til. Man vet aldri hva Ledger’s Joker vil gjøre, hva planen hans er. Man kan ikke stole på det som blir sagt heller, for han sier imot seg selv hele tiden. Han er virkelig et mysterie. Det eneste man vet faktisk, er at han elsker anarki og det er nettopp denne uforutsigbarheten som gjør karakteren så skremmende. Det er ingen overraskelse at Heath Ledger vant Oscar for denne opptreden, selv etter hans tragiske dødsfall. Han stjeler hver eneste scene han er med i, og den hysteriske latteren hans er til å få frysninger av.

  • Peder Erdal

4. Jack Torrance (Jack Nicholson), The Shining (1980)

the shining

Jack Torrance tar jobben som innesnødd vintervaktmester på The Overlook Hotel, fordi han mener det som en god mulighet til å fullføre boken han vil skrive. Til å begynne med fremstår Jack og familien hans relativt normal, med unntak av Jacks noe foruroligende øyebryn. Etter som tiden går mister Jack grepet over sitt eget sinn. Han er i utgangspunktet en relativt kald og kynisk mann, og de ubehagelige trekkene forsterkes gradvis når han begynner å møte ukjente mennesker på hotellet som oppmuntrer ham til å skade familien sin. Familien er alene og isolerte på hotellet hele vinteren, så menneskene Jack snakker med er ikke synlig for andre enn han selv og hans synske sønn.

The Overlook Hotel vekker det aller verste i folk. Jack Torrance blir et synlig monster; men det var han allerede før han kom til hotellet. Han mister sakte, men sikkert fatningen og snakker seg selv til å drepe familien sin. Filmens siste scene vises i et gammelt bilde i hotellets lobby hvor man ser en mann som likner Jack. Ondskapen Jack viser, har alltid vært tilstede på hotellet og den vil alltid returnere.

  • Ylva Jonsdatter Haagensen Løkke

3. Hannibal Lecter (Anthony Hopkins), Nattsvermeren (1991)

Anthony Hopkins as Dr. Hannibal “The Cannibal” Lecter in the 1991 film “Silence of the Lambs.” Photo Courtesy: MGM Home Entertainment

Hannibal i hendene på Anthony Hopkins gjør for en av de mest ikoniske og sadistiske karakterene filmverdenen noensinne har sett. Det som skiller Hannibal fra resten av monstrene på listen er hvor artikulert og kontrollert han virker til enhver tid. I Silence of The Lambs er Lecter fryktinngytende når han holder tilbake de sidene av seg selv som publikum vet og konstant får høre at han er i stand til å slippe ut. Kontrasten mellom Hannibals rolige, beherskede oppførsel og det faktum at han utelukkende lever på en kannibalistisk diett der han fortærer sine egne mordoffer gjør han til et av de skumleste monstrene på lista. Hannibal er kald, kalkulert og har alltid kontroll. Når vi i tillegg blir vist scener der de virkelige menneskeetende og grusomme sidene til Hannibal blir sluppet til overflaten kan vi i redaksjonen ikke gjøre annet enn å bli totalt oppslukt.

  • Ingrid Karoline Karlsen

2. Anton Chigurh (Javier Bardem), No Country for Old Men (2007)

no-country-anton-chigurh

Av alle de menneskelige monstre som eksisterer i filmer er det nok få som er så totalt hensynsløse og brutale som Anton Chigurh (Javier Bardem) i Joel og Ethan Coens No Country For Old Men. Den mystiske drapsmannen lar seg tilsynelatende ikke stoppe av noe, verken mennesker eller følelser. Så likegyldig er han overfor å ta liv, at et enkelt myntkast gjerne blir det eneste som avgjør skjebnen til de uheldige få som møter han. Hvor han kommer fra eller hva han tenker er det ikke godt å vite, og kanskje er det nettopp hans mystiske bakgrunn og sparsommelige bruk av ord som gjør han så skremmende som han er. Livsfarlig, fryktløs, følelsesløs, utrettelig og umulig å bli kvitt, Anton Chigurh er menneskehetens Terminator. He will be back.

  • Mathias Mørch

1. Grev Orlok (Max Schreck), Nosferatu (1922)

NOSFERATU

Nosferatu er en stumfilm fra 1922, og er den første filmen til å ta for seg Bram Stoker’s mesterlige skrekkroman, Dracula. Filmskaperne bak filmen hadde ikke rettighetene til å adaptere boka, og for å berge seg endret de navn på karakterene. Nosferatuen, eller vampyren i denne filmen går under navnet Grev Orlok, og for mange er ikke dette bare den ultimate Draculafilmen, men også magnum opuset innen tysk ekspresjonisme. Orlok er mesterlig spilt av Max Schreck, og er så troverdig i rollen at en fiksjonsfilm ble laget i 2000, Shadow of the Vampire, hvor filmskaperne av Nosferatu finner ut at Shreck er en faktisk vampyr.

Det har vært mange måter å fremstille en vampyr på i film. Du har den romantiske vampyren, popularisert av Gary Oldman, den stilige vampyren mest kjent i Christopher Lee’s skikkelse, og den forførende vampyren som Bela Lugosi er kjent for. Max Shreck derimot, spiller vampyren slik en reell vampyr ville vært. Forpestet. Vampyrisme er en pest, og Shreck med sine rottelignende kvaliteter spiller på dette oppriktig hjemsøkende. Filmen har mange ikonografiske bilder, deriblant han som kommer gjennom døren (en dør som dessuten er formet som en kiste) og skyggen på veggen når han går opp trappen. Nosferatu er et mesterverk og dersom du ikke har sett den har du bare én ting å gjøre denne Spooktober.

  • Lars Asbjørn Sandnes