Topp 10 nordiske filmer

Mange sliter kanskje med å sette seg ned med en norsk eller svensk film til fordel for en amerikansk storsatsing, men her hjemme i Norden har vi faktisk en del fantastiske filmer. Redaksjonen har funnet ti av de aller beste filmene fra Norge og nabolandene. Merk at filmene som var med i diskusjonen måtte være på et nordisk språk, og at filmer som Louder than Bombs som er regissert av norske Joachim Trier, ikke er med da den var på engelsk.

10. Persona (Ingmar Bergman) – 1966

På under en og en halv time blir vi sugd inn i Ingmar Bergmans psykodrama om hans to fascinerende karakterer Alma og Elisabet. Alma er sykepleier og Elisabet (spilt av vår egen Liv Ullmann) er en pasient, som er innlagt uten fysiske skader. Hun har tilsynelatende mistet stemmen. Hennes lege sender Alma og Elisabet til en hytte ved havet for at hun skal restituere ved andre omstendigheter. Der åpner Alma sjelen for Elisabet og begynner å «miste seg selv» for å vagt beskrive hva som skjer. Vi som seere begynner å innse hvordan deres personligheter sammenfatter seg, gjennom blikk, ansiktsuttrykk of mediumets ukonvensjonelle struktur. Det er vanskelig å beskrive mer av filmens plott enn det jeg har gjort. En må bare oppleve det selv og gi sin personlige tolkning. Bergman maler filmen med en nærgående stil hvor svarene ligger i de lange sekvensene med nærbilder av fjesene deres. Filmens komposisjon faller sammen, og vanligvis betegner man det som et negativt aspekt ved en film, men Bergman presenterer det på en så tankefull måte at det belyser den interessante tematikken rundt dualiteten ved et menneske og de maskene vi tar på oss. Persona har i lang tid vært vanskelig å analysere. Det er skrevet bøker og artikler om verket, for dette er en av de mer eksperimentelle i Bergmans filmografi, men så vel som det er den også en av de mest ambisiøse og vakreste.

  • Christian Høkaas

9. Hodejegerne (Morten Tyldum) – 2011

Filmen handler om hodejegeren og kunsttyven på 1.68m: Roger Brown (Aksel Hennie). Han eier en luksuriøs villa, fin bil, og er gift med Diana (Synnøve Macody Lund), som er langt mer attraktiv enn han selv. Det som opprettholder hans luksuriøse hverdag er stjeling av dyrebar kunst. Livet hans blir totalt snudd på hodet da han finner Clas Greve (Nicolaj Coster-Waldau) til et rekrutteringsoppdrag. Hemmeligheter blir avslørt, malerier blir stjålet, og liv er i fare.

Morten Tyldum gjør atter en gang en utmerket jobb med Hodejegerne. Filmen er basert på Jo Nesbøs roman med samme navn, men jeg tror likevel det er Tyldum, sammen med gode skuespillere som gjør filmen så bra som den er. Hodejegerne havner velfortjent på lista, og er definitivt en film du bør få med deg. Filmen ligger for øvrig på Netflix, så finn frem popcornet og nyt en spennende og actionfylt film.

  • Sunniva Johnsen

8. Låt den rätte komma in (Tomas Alfredson) – 2008

Den tolv år gamle Oskar blir mobbet på skolen, og drømmer om å ta igjen, men uansett hvor mye han øver og forestiller seg hevnen klarer guttene i klassen å trykke han ned gang på gang. En kveld flytter det en ny jente inn i blokken der Oskar bor; Eli. Hun er vakker, sterk og ikke vanskelig å forelske seg i. Samtidig som Eli hjelper Oskar med å bli tøffere, begynner det å skje mystiske drap rundt om i nabolaget de bor i. Det er også noe som ikke helt stemmer med Eli, hun er alltid kald, spiser ikke vanlig mat og må bli invitert for å kunne gå inn i et rom. Låt den rätte komma in er en nydelig og morbid kjærlighetshistorie om to unge mennesker som finner styrke i hverandre på et mørkt tidspunkt i livet sitt. Filmen viser oss at man er ikke så forskjellige selv om man har forskjellige utgangspunkt i livet, og at alle sliter med noe. Man er aldri alene.

Den kan oppleves som ganske ubehagelig til tider, men føles også så ekte at man får frysninger nedover ryggen – enten det skjer noe fælt eller vakkert. Anbefales på det sterkeste!
  • Marthe Skarsvåg

7. Festen (Thomas Vinterberg) – 1998

Festen er ikke bare en god film, men en viktig film i filmhistorien. Og enda viktigere i år, da temaet har blitt kraftig belyst. Filmen finner sted på et selskap hvor 60-år gamle Helge har invitert venner og familie til en svær bursdagsfeiring. Hans eldste datter har dessverre begått selvmord, men det blir besøk uansett. Det inkluderer hans eldstesønn Christian, som under festen stiller spørsmålet om han skal lese den gule eller den grønne talen. Valget falt på den grønne, som var sannhetens tale.  Til hele familiens sjokk forteller han en grufull beretning om hans egen far og en historie om seksuelt overgrep.

Festen er en film som gir inntrykk. Ikke bare gjennom en sterk fortelling med flotte skuespillerprestasjoner, men i filmens form. Dette er den første filmen i dogme 95-bevegelsen. En bevegelse med et manifest som setter nye regler for hvordan film skal være, slik som at regissør Thomas Vinterberg ikke er kreditert, filmen er ikke lyssatt, er uten eksterne rekvisitter, med håndholdt kamera og andre regler som setter begrensninger på filmens utførelse. Begrensninger som har positiv effekt på verket og går hånd i hånd med realismen som oser ut av Festen. Det er naturlig dialog og et rivende tempo for å utforske karakterene. Den er intim, røff, emosjonell og mer spennende enn man skulle tro.

  • Christian Høkaas

6. Flåklypa Grand Prix (Ivo Caprino) – 1975

Er det én film på denne lista som ikke trenger noen introduksjon, så må det være Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix. Filmen som går hver jul på TV-en, har vel de aller fleste nordmenn sett minst én gang. Og det er ikke uten grunn at denne filmen har blitt en juletradisjon, til tross for at den ikke en gang handler om julen. Magien flyter gjennom skjermen fra start til slutt, både gjennom det store karaktergalleriet, animasjonen og den fantastiske musikken. Det er en spesiell opplevelse hver gang man setter seg ned med Flåklypa, uansett hvor mange ganger man har sett den. Spør du 10 forskjellige fra gata om favorittkarakteren eller favorittscenen, så kan du enkelt få 10 forskjellige svar, og det er det som gjør Flåklypa til klassikeren den er i dag.

  • Thomas Fjellum

5. Det Sjunde Inseglet (Ingmar Bergman) – 1957

Det Sjunde Inseglet er en film laget av Ingmar Bergman i 1957. Filmen omhandler ridderen Antonius Block, som nylig har kommet tilbake fra et korstog. Han finner landet sitt rammet av svartedøden, og han blir møtt av Døden som ønsker å ta han fra riket til de levende. Antonius kan redde seg selv ved å slå Døden i sjakk. Mens det i seg selv er et spennende nok konsept, er dette langt ifra fokus i filmen. Underveis i sjakkspillet drøfter ridderen sin eksistens, døden, hva som kommer etter døden og sitt forhold til Gud. Dyster atmosfære blir kontrastert med sirkusartister og deres reise, men filmen er likevel mørk i tonen. Filmen er full av symbolikk og tar opp spørsmål vi ikke tenker på daglig. Samtidig føles den langt ifra preachy. Jeg vil anbefale denne til alle som ikke er redde for en litt tregere film med mye dialog som tar opp litt tyngre subjekter.

  • Frantisek Nentwich

4. Trolljegeren (André Øvredal) – 2010

Tre media-studenter fra Høgskulen i Volda har i oppgave å lage en dokumentarfilm om en lokal personlighet. Etter at en rekke mystiske bjørnedrap har funnet sted, velger de tre å fokusere på karakteren Hans, som antas å være personen som driver med ulovlig bjørnejakt. En interessant type som oftest befinner seg tilbaketrukket i bilen sin, med klær som både er skitne, og lukter. Det viser seg rimelig fort at mannen de skulle observere driver med en jobb som er hakket mer interessant og utfordrende enn først antatt. Trolljegeren regnes som en fiktiv dokumentarfilm, eller mockumentar, som tar for seg gammel, norsk folklore i form av nydelig satire. En historie av André Øvredal som både er lett å få noen støkk av, men også veldig lett å le av, tar oss med inn i den norske naturen for å oppleve hva som virkelig skjuler seg bak store grantrær. Den kritikerroste filmen vant publikumsprisen “Folkets Amanda” på Amanda-prisutdelingen i 2011, og er helt klart verdt en titt om du vil oppleve en kveld med latter og noe lett redsel.

  • Kristin Rydland

3. Oslo, 31. august (Joachim Trier) – 2011

Oslo, 31. August er ikkje den første filmen som prøvar å portrettere hovudstad vår, og filmen kjem heller ikkje med nokon nyvinningar innan norsk filmkunst. Men den greier derimot å blande saman mange kjende grep for å lage ei fantastisk og velsmakande suppe. I løpet av sine 95 minutt skapar filmen ei heilt eiga stemning bassert på ein leik med visuelle og lydbasserte grep som malar ei heilt eige bilete av handlinga og hovudpersonen. Anders Danielsen Lie i rolla som Anders trekk for anledninga fram ein fantastisk prestasjon som passar perfekt til denne merkverdige sinnstilstanden og gjer scena klar for eit nært og ømt portrett.

Den elles enkle handlinga om ein tidligare rusmisbrukar som vandrar aleine gjennom Oslo dagen etter at han er ferdig på rehab gjev eit komplekst bilete av byen, som samtidig er både sårt og vakkert. Enkelheten og mangelen på innbilskhet frå regissøren si side gjer også at byen verkar meir verkeleg enn tidligare forsøk på å fange den på film. Frå mylderet av stemmer som summar under taket i ein kafé til fyllestrekar i Oslo sine gater på nattetid er portrettet Trier byr på eit bilete som strekk seg langt forbi rammefortellinga ein vert presentert. For tilhengarar av nordisk film er denne elles beskjedene forteljinga ein juvel ein simpelten må få med seg.

  • Elias Nygård

2. Jagten (Thomas Vinterberg) – 2012

De aller fleste har fortalt en løgn en gang i livet sitt. Men har du noen gang fortalt en løgn som har ødelagt noens liv? Vi følger Mads Mikkelsens Lucas etter at noen har fortalt en sånn løgn om han, og får se hvordan hele byen reagerer. Fra en godt likt barnehage-ansatt til utstøtt og hatet av alle, får vi oppleve desperasjonen og fortvilelsen i Lucas, og Mikkelsen gjør kanskje sin beste rolle noen gang ved å vise nettopp dette. Å se hele samfunnet bryte han ned, er så hjerteskjærende, da vi vet at han er uskyldig.

Jagten tar opp et veldig viktig tema her, da flere mannlige barnehageansatte opplever å bli fulgt ekstra nøye med på. I tillegg er det viktig å tenke på at barn ikke skjønner konsekvensene at ens valg på samme nivå som voksne, og kan de derfor alltid stoles på? Vil du føle deg elendig og nedbrutt, sett på Jagten, og prøv og ikke gråt av kirke-scena.

  • Thomas Fjellum

1. Smultronstället (Ingmar Bergman) – 1957

Svensk filmindustri høster fortsatt frukter av at de hadde en regissør som Ingmar Bergman som i 1957 sto for to giganter innen skandinavisk filmhistorie: Smultronstället og Det sjunde inseglet. Men Smultronstället påpeker også at svensk filmindustri var en gigant lenge før Bergman, han ble ikke en mesterregissør ut av ingensteds. For i hovedrollen som en bitter gammel professor som ser tilbake på hans liv og dets oppturer og nedturer har vi en tidligere auteur i Victor Sjöström, kongen av skandinaviske litterære adaptasjoner i stumfilmtiden som i 1923 flyttet til USA og laget blant annet høydaren The Wind (1928).

Smultronstället er som mange av Bergmans filmer tidvis et ganske direkte angrep på hvordan vi behandler hverandre som mennesker, men er langt i fra så pessimistisk til relasjoner som han senere skulle bli i blant annet Scener ur ett äktenskap. Det vakre og flotte med å være menneske vinner over det bitre etter hvert som vi blir mer kjent med denne professoren og finner ut at det er veldig forståelige grunner til han har endt opp med å bli så bitter. Han, og alle de mye yngre menneskene han møter underveis, er bare mennesker – og Bergman viser mesterlig her hvor sårbart det kan være.

  • Ole Johnny Fossås