Med fargerike karakterer, julelys i hagene og en musikalsk finale så posisjonerer Tre menn til Vilma seg som denne julens romantiske komedie. Dessverre skraper den aller mest på overflaten, og sliter med å knytte sammen fortellingens elementer på et tilfredsstillende vis.
Til lyden av metronomens taktslag og overdrevent hyppige sprut av antibac så blir vi kjent med Vilma (Kjersti Dalseide), en litt i overkant nervøs musikklærer. Vilmas vante rytme blir brutt når hun plutselig får beskjed om at hennes far er død. Presten Ivar (Tobias Santelmann) og patologen Robert (Ole Christoffer Ertvåg) gir Vilma et brev fra faren hun aldri har kjent, og de tre mennenes inntreden viser seg å utfordre hennes svart-hvitt syn på verden.
Med en hovedkarakter som er «litt annerledes» og et trekantdrama som ikke har noen forutsetninger for å knyttes sammen, så gir filmen forhåpninger om at den skal fortelle noe nytt om alle de sære elementene den presenterer. I stedet faller den på forutsigbart vis tilbake på klisjeene vi har lært å like. Og den er drysset med disse små situasjonene som kan gi humring og relaterende smil. Den uredde pianoeleven som trenger seg inn som en giftekniv for Vilma og Robert og den sprø kollegaen spilt av robuste Henriette Steenstrup er de mest sjarmerende tilskuddene til fortellingen. Dessverre klarer de ikke løfte filmen til å bli noe mer enn bare bruddstykker av stemning og det gjør at tempoet oppleves tregt. For mye blir lagt på Steenstrups skuespill og karakter, da det virker som at fortellingen kun pushes videre der hun har innspill. Det er nok ikke et godt tegn at jeg puster lettet ut når hun kommer inn i scenen fordi det betyr at jeg får en pause fra hovedkarakterens prosjekt.
Til å bruke nesten alle byggesteinene i en velkjent sjanger så virker filmen usikker på hvordan den skal ta i bruk disse byggesteinene for å skape en emosjonelt engasjerende fortelling. Kanskje kommer det av at hovedkarakteren selv ikke har forståelse for følelsenes påvirkningskraft, da hun er en karakter som vi venter lenge på at skal lære å slappe litt av. Dessverre er Vilma spesielt vanskelig å ha sympati for. I en film hvis sjanger er avhengig av at publikum heier på en romantisk suksess for hovedkarakteren, så er det ambisiøst – om ikke skuffende – å gjøre hovedkarakteren så kjedelig og lite likandes. Selvfølgelig fortjener alle kjærligheten i den lykkelige romantiske komedien. Men Vilma er nærmest så streng med seg selv at det blir forutsigbart, og hennes karakterutviklingen er vanskelig å forstå seg helt på. Hennes dødsfrykt, irritasjon over Roberts tourettes og drømmesekvenser der Ivar uttrykker sin voldsomme kjærlighet for henne blir gjentatt til det trettende, og likevel opplever jeg ikke at de bidrar godt nok til å skape en befriende finale av hennes siste selvrealisering.
Det virker ikke som om Tre menn til Vilma har noen intensjon om å ta sjangeren videre, men plasserer seg trygt under teppe vevd av de utallige romantiske komediene før den. Filmen har noen artige situasjoner og et soundtrack som blir brukt kreativt til tider, men litt inkonsekvent bruk av diffusion filter og en crescendo i et sjarmerende øyeblikk er ikke nok til at det blir en minneverdig filmopplevelse, og den forblir en av de mange norske filmene som er aller mest kjent for å være basert på en bestselgende bok.
"Tre menn til Vilma" regissert av Charlotte Blom. Med: Kjersti Dalseide, Ole Christoffer Ertvåg, Tobias Santelmann, Henriette Steenstrup og Metin Niazi. Spilletid: 1 time og 33 minutter. Land: Norge. Aldergrense: 9 år. På kino: 8. november
