Meny Lukk

«Van Gogh: At Eternity’s Gate» – Meditativt eksperiment

[usr 4]

Det er ingen tvil om at Van Gogh: At Eternity’s Gate prøver å få til noe ekstraordinært med sine håndholdte ultranærbilder, hyppige jump-cuts og strågule fargepalett. Allikevel er det Willem Dafoe i rollen som den plagede Vincent Van Gogh som stjeler showet, og gir dybde, substans og retning til filmens stilige form.

Regissør Julian Schnabel tar for seg kunstnerens dager på den franske landsbygda, hvor han maler de fleste av sine verk samtidig som han sliter med en cocktail av psykiske lidelser. Hans vennskap med maleren Gogin (spilt av Oscar Isaac), samt hans forhold til broren Theo (Rupert Friend) står sentralt – det var til Gogin det infamøse avkappede øret var ment som en gave.

Kunsten blir også viet mye tid i filmen, for Van Gogh er den altoppslukende. Det er når han maler sine senere berømte landskapsmalerier og portretter at kunstnerens sårbare psyke og trøblete sosiale egenskaper koker over og gir de duse postimpresjonistiske penselstrøkene en tragisk og urolig karakter. Fargebruken minner om impresjonistiske malerier, særlig gult er, ikke overraskende, viktig.

Som sagt forsøker filmskaperne å speile denne sinnstilstanden, med en eksperimentell tilnærming til kinematografi, klipp og lyd. Ofte er kun halve bildet i fokus, det håndholdte kameraet beveger seg ubehagelig nærme karakterene, og lyd og bilde er asynkront. Det funker sånn passe godt. Hele pakka får en litt ubestemmelig kunstnerisk vibb, i mangel av bedre ord. Ofte blir situasjoner langt mer intense enn de ville sett ut med et mer tradisjonelt filmspråk, som når Vincent møter en tilfeldig dame på en landevei og ønsker å male et portrett av henne.

Dafoe er virkelig 10/10 her, så enkelte av filmens mest eksentriske virkemidler føles faktisk som smør på flesk. Mannen trakterer Van Gogh tilsynelatende helt naturlig, og klarer med stålkontroll over stemme, mimikk og holdning å formidle et utrolig arsenal nyanser av Vincent. Det er i det hele tatt verdt å komme seg på kino bare for å se Willem Dafoe. Birollene er imidlertid også stjernespekket og velspilte. Mads Mikkelsen dukker opp som prest, og Oscar Isaac er som vanlig fink.

Van Gogh: At Eternity’s Gate kan dermed oppsummeres som et kult eksperiment, som takket være Willem Dafoe er svært så fornøyelig. De selvhøytidelige formgrepene er både vakre og litt fremmedgjørende, men tar aldri vekk fra den trollbindende hovedrollen.

Van Gogh: At Eternity's Gate – regissert av Julain Schnabel; med Willem Dafoe, Oscar Isaac, Rupert Friend, Mand Mikkelsen. Spilletid: 1t 51m. Land: England/USA/Frankrike/Sveits. Premiere: 22.02.19 Aldersgrense: 6 år.

Relaterte innlegg