Vekas strøymetips – 02/02/17

Om denne spalta kan seiast å ha svakheiter (og det er det ikkje offisielt bevist at den har), er det to ting som kan nemnast fyrst: Det er ikkje berre Netflix, Viaplay og HBO som tilbyr film på nett, og det er fleire i redaksjonen enn berre meg og Sigfred som har gode anbefalingar. Frå og med denne veka skal det gjerast ein innsats i utbetringa av begge desse områda.

Denne veka har me to sterke utanlandske filmar på programmet. Ein prisvinnande sovjetrussisk klassikar frå 1957 og ein relativt ukjend tysk festivalfavoritt frå 2014. Om ganske distanserte frå kvarandre i tid og uttrykk, kan dei begge seiast å ta for seg ringverknadane av Andre Verdskrig.


Frå Netflix: We Are Young. We Are Strong (Burhan Qurbani, 2014)

Nokre gonger ser ein filmar på filmfestival som aldri dukkar opp igjen i ettertid. Dei går korkje på vanleg kino eller får særleg brei distribusjon på fysisk media. Og om dei endar opp på ein strøymeteneste er det ikkje sikkert dei listast opp øvst av nykommarane. So gleda var stor då eg på nedre halvdel av dei nye filmane sortert under «verden rundt» fann We Are Young. We Are Strong.

Dette var ein av dei sterkaste filmopplevingane for meg under Kosmorama i 2015 (ein god nummer to bak The Look of Silence). Filmen tar for seg ein dag i livet til ein gjeng ungdommar i Rostock, Tyskland, i 1992, ein dag som enda i rasistiske opptøyar rundt ei bustadblokk for flyktningar. Filma for det meste i nydeleg svart-kvitt kjennast filmen tidvis som ei nostalgisk coming-of-age-historie, men med hat og vald ulmande nær overflata. Kontrasten mellom dei vanlege ungdomsaktivitetane og den vaksande rasismen er stor, og når fargepaletten endrast på seinare i filmen skapast ein effekt som hamrar heim alvoret i det som skjer.

Filmen set fokus på hatets sykliske natur. Ungdommens råskap verkar å vera god vekstgrunn for fascistiske haldningar, og med minimalt arbeid kan det gje avlingar år etter år. We Are Young. We Are Strong. er vond, realistisk, og diverre litt for aktuell.

NB! Årets utgåve av Trondheim Internasjonale Filmfestival – Kosmorama – går av stabelen i veke 10.

  • Kristian Kvamsøe

Fra YouTube: The Cranes Are Flying (Mikhail Kalatozov, 1957)

Det finnes et hav av eldre filmer tilgjengelig på YouTube – og da snakker jeg ikke om pay-per-view betalingstjenesten de har, men lovlig opplastede filmer av filmstudioer eller mindre kjente regissører som sitter med rettighetene (!). OG DET ER GRATIS! En særlig stor skattekiste er Mosfilm, et gigantisk filmstudio under Sovjetunionen som fortsatt er blant de store i Europa og definitivt størst i Russland. På YouTube kanalen deres kan man blant annet finne verk av Andrei Tarkovsky som Ivan’s Childhood (1962), The Mirror (1975) m.fl., den japansk-russike koproduserte Akira Kurosawa-klassikeren Dersu Uzala (1975), cineast-favoritten Come and See (Klimov, 1985) og den velkjente Battleship Potemkin (Eisenstein, 1925). Alle i grei til god kvalitet og tekstet på engelsk (ikke Google-oversatt, faktisk teksting). Grunnen til at dette ikke er bedre kjent tror jeg har med at titlene på filmene på kanalen ofte bare viser den russiske tittelen, så da forventer man ikke at de har engelske undertekster. Men det har de, altså. Man må derfor enten bla gjennom kanalen og klikke på linker eller søke på YouTube etter filmens russiske tittel for å finne spesifikke filmer, men dette er lite jobbing for så mye god film.

En veldig god film i samlingen som ikke har fått nok oppmerksomhet, ja jeg vil faktisk klaske etiketten mesterverk på den, er Gullpalme-vinneren The Cranes Are Flying (Mikhail Kalatozov, 1957). Russisk-georgiske Kalatozov er dessverre ikke godt nok kjent på vår side av den norsk-russiske grensen men det er ingen grunn til at det skal være slik. For enhver med et snev av filmproduksjon og da særlig kinematografi i årene vil fort se ved en liten kikk på Kalatozovs filmer at han er helt spesiell. Lange, flytende kamerakjøringer, ville crane-shots som virker nesten umulige (bassengssekvensen i Soy Cuba kan ikke skrytes nok opp i skyene) og måten han fanger ansikt er gripende. Men det er ikke bare tilfredstillelse for kinematografer her, Kalatozov makter også å lage engasjerende og rørende filmer også narrativt, slik som denne.

The Cranes Are Flying er en av de fremste romantiske krigsfilmene fra Sovjet og det sier faktisk ganske mye da det var en «sjanger» det ble laget ganske mye bra i etter andre verdenskrig. Vi følger Veronica (spilt av Tatyana Samojlova, den russiske Ingrid Bergman?) som blir igjen hjemme når hennes mann frivillig bestemmer seg for å være med i fronten. Fordi vi følger henne og ikke mannen hennes på slagmarken kommer man tett på hennes karakter og de indre og ytre stridene kvinner som Veronica sloss mot under og etter andre verdenskrig. Det er et ærlig portrett beskrevet mesterlig med Kalatozovs oppmerksomme «kamera-øye», og siden det er gratis å streame finnes det ingen god grunn for å ikke oppdage denne filmskaperen og filmstjernen.

  • Ole Johnny Fossås

Link til hele filmen:

https://www.youtube.com/watch?v=v0yO6Q9NQyg