Vekas Strøymetips 12/10/17

På Netflix/TV2 Sumo: Maniac (Espen P. A. Lervaag og Håkon Bast Mossige, 2015)

Denne Rubicon/TV2-produksjonen så dagens lys allerede i 2015, men fikk ikke nevneverdig oppmerksomhet før for litt siden, da det ble klart at Netflix hadde kjøpt rettighetene til serien. Akkurat hvorfor denne gikk såpass lang under radaren for de fleste (inkludert meg selv) har nok flere årsaker, de ti episodene som nå er å finne både på Netflix og TV2 Sumo er tydelig preget av lavt budsjett og fikk en lunken til kjølig mottakelse da de kom ut. Det serien derimot har masser av er de mytiske og udefinerbare kvalitetene sjel og glimt i øyet.

Handlingen følger psykisk syke Espen, som mesteparten av tiden lever i en fantasiverden med han selv i sentrum, mens han i virkeligheten er innlagt på en institusjon. Tematikken psykisk helse blir behandlet med mer humor enn alvor, selv om de mørke undertonene er tilstede. Seriens største bragd og styrke er sjangerleken, kombinert med spenningsforholdet mellom de stiliserte sekvensene fra Espens fantasi og den grå institusjonshverdagen. Én episode utspiller seg delvis på Hotell Cæsar, mens en annen som en American Pie-film. Serieskaperne Espen P. A. Lervaag og Håkon Bast Mossige spiller selv hovedrollene, og selveste Arif gjør en god gjesterolle.

Selv om mye av kritikken mot Maniac fremdeles er valid, er dette likefullt en interessant humorserie med noen ganske unike og varme kvaliteter. Netflix-remaken ryktes å skulle ha premiere i 2018, og med Jonah Hill og Emma Stone i hovedrollene er det liten tvil om at ambisjonene er høye. Vi venter i spenning, og i mellomtiden er den norske originalversjonen vel verdt en god gammaldags binge-watch.

– Even Steine


På Viaplay: Jackie (Pablo Lorraín, 2016)

Nokon skodespelarar er flinkare til å forsvinne inn i ei rolle enn andre. Til dømes vil ein karakter spela av George Clooney nesten alltid vere meir Clooney enn ein original karakter. Langt borte i andre enden av spekteret finn me prestasjonar som Natalie Portman sin i denne biografiske filmen om Jackie Kennedy. Arbeidet ho har gjort med å gjenskapa essensen til fyrstedama er forbi imponerande, og eg blir ikkje overraska om «tapet» hennar for Emma Stone under årets Oscar-utdeling blir hugsa som ein bommert frå akademiet si sida.

Men rolleprestasjonen hennar er langt frå den einaste kvaliteten til denne filmen. Regissør Pablo Lorraín (kanskje mest kjend for filmen No frå 2012) har laga ein unikt gjennomført og fokusert film, som berre så vidt tangerer rammene til ein tradisjonell «biopic». Fortalt frå Jackie sitt perspektiv, slik ho sjølv formidlar det til ein journalist, deltar me i hennar oppleving av den næraste tida rundt snikmordet til ektefellen og presidenten John F. Kennedy. På ein måte er Jackie anti-filmen til biografiske filmar som handlar om viktige menn, der koner og kjærastar ofte blir degradert til klagande stemmer som knapt får ein dimensjon å spele på.

Samspelet mellom Portman sitt sterke portrett, Lorraíns uansetrengte kontroll på tidskoloritten, og Mica Levi sine ukonvensjonelle komposisjonar fungerer som ei audiovisuell sørgjedrakt. Presset som fell på Jackie i stundene etter skota i Dallas kjennast på kroppen, og for meg vart det på nippet til ubehageleg ved fleire stundar. Sterke kjensler og harde realitetar får lande med maksimal tyngd. Heldigvis har Jackie ryggrada til å halde ting gåande.

– Kristian Kvamsøe