Vekas Strøymetips – 21/12/16

Frå Netflix: Blue Jay (Alex Lehmann, 2016)

Blue Jay handler om kjærlighet, nostalgia, det som kunne ha vert og det som skulle ha vært.

Sarah Paulson og Mark Duplass spiller Amanda og Jim. For 20 år siden var de kjærester, og ved tilfeldige omstendigheter møtes de på supermarkedet i hjembyen. De bestemmer seg for å ta en kopp kaffe, og en ting fører til en annen, og før de vet om det promenerer de ned langs «memory lane» hvor gamle minner og gammel kjærlighet kommer til lyse. Hvorfor sluttet kjærligheten? Og er den der fortsatt? Sitter man lurende på i filmen snutte 80 minutters rulletid.

Mark Duplass har lenge vert kjent som en form for indie-konge. Ikke bare som skuespiller, men også som regissør, skribent og produsent for en haug med småfilmer, som alle bærer hans preg. Og denne er ingen unntak. Litt selvnevrose, litt kleinhet, mye smerte og enda mer humor. Sarah Paulson mest kjent fra American Horror Story klatrer seg endelig opp til filmverdenen, og hun skinner. Hun ikke alene, da både hun og Duplass har en ubenektelig kjemi som får deg til å forelske deg i dem begge, selv med deres dype mangler og feil.

Det er bare de to. Bare de to, og en veldig minimalistisk regi, med svarthvitt fotografi. Fokuset er dette forholdet, på samspillet deres. Hvordan blikkene deres går frem og tilbake, hvordan begge to har et skjult indre ønske om at ting kunne bli som de var for 20 år siden, men vet at det ikke kan akkurat det. De spiller begge to av hverandre på en ufattelig virkelig måte, som gjør det vanskelig å tro at de i det hele tatt spiller. Jeg vet ikke hvor fastslått dialogen her er i forhold til manuset, men i all hovedsak høres det ut som improvisasjon, som gjør at følelsene virker genuint ekte.

Dette er som Before-filmene i Linklaters trilogi, bare at det stinker av Duplass, og ikke Linklater. Det er ikke høyt originalt, men det har en helt egen gnist som uten tvil kommer å ta tak i romantikeren i deg.

  • Sigfred Storstrand

Frå Viaplay: Goosebumps (Rob Letterman, 2015)

I et hav av «Young Adult» filmer som tar seg selv aaaaaalt for alvorlig (Divergent, Hunger Games, Maze Runner) er det et frisk vindpust med filmer som Goosebumps. Den norske oversettelsen «Gåsehud» sier sikkert ikke de fleste så mye, utenom kanskje fonten. Det er «grøsserne» fonten. Rettere sagt, det er en «grøsserne» film. Men istedenfor å ta for seg en eller to av bøkene, slik som TV-serien de fleste av oss vokste opp med på Fox Kids som barn, tar filmen for seg så godt som alle.

Jack Black spiller R.L Stine, forfatteren bak «grøsserne» bøkene, som lever som en eremitt i en liten forstadsby sammen med sin datter. En dag flytter det inn en bygutt i huset ved siden av, som begynner å merke noe uggent med forfatternaboen, så han bryter seg inn i huset hans, og finner alle de originale «grøsserne» manuskriptene hans. Det viser seg at alle skapningene Stine har skrevet om i bøkene sine faktisk er virkelige, og at disse manuskriptene holder dem fengslet fra vår virkelige verden. Og tro det eller ei, så ender det opp med at alle disse manuskriptene blir åpnet, og hvert eneste vesen fra noen «grøsserne» bok noensinne blir sluppet fri i byen.

Alle filmer trenger ikke være smarte. Alle filmer trenger ikke være kompliserte. Noen ganger trenger faktisk filmer være det motsatte, og det er nettopp det Goosebumps er. Dette er som en Jumanji for denne generasjonen (før The Rock og Kevin Hart ødelegger det navnet til neste år). Jack Black er vår Robin Williams, og istedenfor jungeldyr får man mer nostalgiske tilbakeblikk på klassiske monstre fra bøkene som hagegnomer, varulvgutten, gigantiske knelere og den alt for creepye buktalerdukken Slappy, som fungerer som filmens hoved badguy.

Om det trengs en familiefilm for både små og store går du ikke feil med Goosebumps. Den er massivt eventyrlig, sånn helt passe tøysete, massevis av hjerte, en god dose nostalgi og den er ufattelig morsom, i stor hovedsak på grunn av Jack Black. Det er akkurat nok dybde til å gjøre dette til mer enn helt tom underholdning.

  • Sigfred Storstrand

Frå HBO: Some Like it Hot (Billy Wilder, 1959)

Denne tredje siste spelefilmen til Marilyn Monroe frå tampen av gullalderen til Hollywood er eit skinande døme på studiokomedien. Det er eit stjernespekka lag som er samla, med Billy Wilder bak kamera, og med Tony Curtis og Jack Lemmon i to-spann som dei eigentlege hovudrollene. Herrane spelar Joe og Jerry, to mindre ærverdige musikarar som etter eit uheldig møte med Chicago-mafiaen rømmer til Florida, utkledd for å passa inn i eit kvinneorkester. Der møter dei, og blir begge (sjølvsagt) forelska i Monroes ørlite kvalmt namngjevne Sugar Kane. High jinks ensue.

Ok, ein ting som må nemnast er at kjønnsrollemønstra i filmen er litt… mindre moderne. Metodane som «gutane» anvendar for å innynda seg hos Sugar er særs upassande og nedlatande, men nyttar seg av verkemiddler som langt nyare filmar ikkje har slutta å inkludera. Eg ville ikkje lett tilgjeve ein nyare film, men når den øvrige komedien er so bra som den er lar eg det i dette tilfellet gå som nøyaktig tidskoloritt.

Some Like It Hot er nemleg stappa full av kjapp, artig dialog, ofte meir enn den norske tekstinga klarar få med seg – so fylgj med! Filmen er satt under forbodstida, og harseleringa av politi og mafia er gull i seg sjølv. Men det beste er nok Jack Lemmon sin over-the-top levering, og hans uventa romantiske sideplot med ein eldre mannleg millionær som leier fram til ei perfekt avslutningslinje.

  • Kristian Kvamsoe