Vekas Strøymetips 25/10/17

På Netflix: Stranger Things (Matt-/Ross Duffer, 2016)

Det er ikke lenge siden jeg så denne serien, så selv om den nå er ganske kjent, så anså jeg muligheten for at kanskje ikke du har sett den enda heller. I så fall er det bare å glede seg, for denne fantastiske Fantasy/Horror/Drama-serien laget av Matt- og Ross Duffer endte jeg opp med å maratone! Og det var ikke planen til å begynne med…

Will Byers (Noah Schnapp) er på vei hjem fra kompisen etter en trivelig spillkveld, men når han aldri kommer hjem starter mysteriet om overnaturlige krefter og monstre fra en annen dimensjon. Stranger Things følger både venner, familie og politiet i deres søken etter forsvunne Will Byers i dette skrekkslagne mesterverket.

Mest interessant er vennegjengen som består av Lucas Sinclair (Caleb McLaughlin), Dustin Henderson (Gaten Matarazzo) og ikke minst Mike Wheeler (Finn Wolfhard). Sistnevnte kjenner du kanskje igjen fra IT som nylig var på kino. Han var den savage ungen som fikk deg til å le konstant gjennom filmen. En fremragende prestasjon gjør Wolfhard også i denne serien, hvor han spiller litt mer seriøs, dramatisk og sympatisk. De andre ungene er også veldig dramatiske og overbevisende. På deres søken etter kompisen Will kommer de over nok et barn. Telepatiske Eleven (Millie Bobby Brown) har flyktet fra hennes tidligere «hjem», men blir tatt vare på av Mike og hjelper til med å lete etter Will ved å bruke hennes telepatiske evner.

Av familien til Will har vi moren Joyce Byers (Winona Ryder), og broren Jonathan Byers (Charlie Heaton). Joyce reagerer som enhver mor ville gjort, og gjør alt for å finne sønnen sin. En kraftfull prestasjon av Ryder skaper de sterkeste øyeblikkene i serien, med en mor som mister forstanden når hun ikke klarer å finne sønnen sin. Jonathan prøver å være sterk, men når moren hevder å ha kontakt med sønnen via lamper går det av forstanden for han. Joyce slår seg sammen med konstabel Jim Hopper (David Harbour) i søken etter sønnen, mens Jonathan slår seg sammen med søstera til Mike; Nancy Wheeler (Natalia Dyer) i letingen.

De forskjellige gruppene vi følger går ganske sømløst om hverandre og hver karakter utvikler seg på unikt vis etter hvert som serien utvikler seg. Dramaet, mysteriet og vendepunktet i denne serien er helt eventyrlig, og det de oppdager fra en annen dimensjon er skremmende. Har du ikke sett denne serien, anbefaler jeg deg å se den nå på Netflix.

Protip: sesong 2 kommer ut 27.10 ;)

  • Gard Ruben Fauske


På Netlix + Viaplay: Seven Psychopaths (Martin McDonagh, 2012)

Det byrjar å bli ei lita stund sidan eg har eg fanboy-a over ein av filmane til dei latterleg flinke McDonagh-brørne. Yngste bror Martin sin tredje film Three Billboards Outside Ebbing, Missouri premierte under filmfestivalen i Venezia tidlegare i haust, og er forventa å kome på kino her til lands over nyttår. Eg gleder meg sjukt! Vekas anbefaling frå meg, den beksvarte komedien Seven Psychopaths, kan ved fyrste augekast verke som meir av det same frå Martin, dvs. eit forsøk på å gjenskapa magien i den perfekte debutfilmen hans, In Bruges. Colin Farrell er til-og-med tilbake. Men det hadde nok vore for simpelt, og denne filmen skil seg fort ut.

Med Seven Psychopaths har regissøren heller gått for ein ambisiøs meta-komedie. Ein film som ynskjer å kommentera på ein spesifikk type valdeleg Hollywood-film, og skriveprosessen bak dei, samtidig som det er det sjølv. Filmen tar då sjølvsagt plass i Los Angeles, og har ein strevande, alkoholisert manusforfattar (finst det andre typar?) og hans halv-kriminelle venn i hovudrollene.

Den førre av dei, Marty (kort for Martin, get it?), er spela av Colin Farrell. Han slit med å fullføra (eigentleg byrja) på eit manus om sju psykopatar. Han får (ofte uoppfordra) hjelp til å finna dømer frå røynda av kompisen Sam Rockw… eg meinar Billy, spela av Sam Rockwell i toppform. I søken etter 7 gode psykopathistorier å bygga manuset på blir Marty innblanda med ein skokk interessante, ofte farlege karakterar, ikkje lite på grunn av Billy sine kriminelle føretak.

Filmen utforskar dei menneskelege sidene til filmatiske arketypar som oftast ville blitt sett som reint vondskapsfulle, eller i det miste litt kjenslelause. Den finn punchlinjer i alt frå overdrive blodige drap til enkle dialoglinjer. Det spelast på og rundt konvensjonar, og den går so langt som å føresjå si eigen handling ved fleire anledningar. Og det funkar. Med sopass tight manus frå ein anerkjend dramatikar, og ei rolleliste folkesett bland fleire av Woody Harrelson, Christopher Walken, Tom Waits kunne det omtrent ikkje feile.

Seven Psychopaths har ikkje heilt den same emosjonelle klangbotn som det meste av den kombinerte outputen til brørne McDonaug. Den drar meta-konseptet sitt ganske langt, og er kanskje litt meir gjennomsiktig enn det var meint. Men med ein sånn gjeng skodespelarar som openbart har det gøy med materialet er det vanskeleg å ikkje bli underhaldt. Det er ikkje vits å prøve ein gong. Du vil bli det. Berre prøv.

  • Kristian Kvamsøe