Lar vodkaen ligge og kjører safe

Walesa: Håpets mann – Regi: Andrzej Wajda – Akson Studio / Canal+ Polska / Telewizja Polska – 2 t. 07 min.

Robert Wieckiewicz i Walesa - Håpets mann

Med min polske bakgrunn var det ingen tvil om å sette seg i kinosalen, ta en bit av den bisarre snacksen Chałwa, og bli eksponert for en historie om lederen for solidaritetsbevegelsen i Polen: Lech Wałęsa. Mannen som forandret dette landet.

I 1977 gav Andrzej Wajda ut den kritikerroste Marmormannen (Człowiek z marmuru) under de tøffe kårene i Polen med kommuniststyret. Dette var en av hans to «solidaritetsfilmer», med den påfølgende Jernmannen (Człowiek z żelaza) i 1981, som tok opp handlingen fra forgjengeren. Begge var kritikerroste, hvorav den siste vant Gullpalmen, og har blitt sett på som noe av det beste fra regissøren. Tretti år senere fortsetter han med en ny oppfølger, som ikke bare kan sees som en verdig avslutning på trilogien, men som en biografifilm som kan stå på sine egne ben. Wajda plukker ingen jordbær her når han gir oss Walesa – Håpets mann.

Denne filmen er rammet inn i et intervju av en italiensk journalist som ønsker å gå i dybden på Lech Wałęsa. Vi får historien om hvordan Lech, en enkel elektriker, fikk en mytisk status blant arbeiderne i Gdańsk. Vi blir kastet rett inn i de polske protestene i denne byen en kald dag i 1970. Det var åstedet for en protest med 42 dødsfall, som ble en katalysator for Lech, som tok saken i egne hender og ønsket å gi de polske arbeiderne de rettighetene de fortjente. Gjennom utallige arrestasjoner, som stod til stor bekymring for hans kone Danuta og hans seks barn, vokset han til å bli en svært profilert filantrop som kjempet for menneskerettigheter.

Wałęsa blir spilt av Robert Wieckiewicz, som fanger alle nyansene ved denne mannen. Lech Wałęsa er perfekt gjenskapt. Han er en karismatisk, men også en svært arrogant mann som gjør så godt han kan for å fikse problemet. Vi får svært tredimensjonale karakterer da Wajda tar pauser fra politikken i filmen og ofte fokuserer på det dagligdagse livet og forholdet mellom Lech og hans kone Danuta. Hun skildres som en sterk, bestemt, men også noe skjør kvinne. Wajda gir nok rom for svært godt utførte scener og skuespillerprestasjoner i familien. Dette hever den fra en noe svært tradisjonell biografifilm, som følger oppskriften nøye. Her flyter historien godt, til tross for noe upassende ramme med intervjuet av italieneren.

Walesa – Håpets mann er også svært godt fotografert. Med Paweł Edelman på kinematografi, kjent fra Ray, Pianisten og Katyń, gis det en troverdig og realistisk fremstilling av det polske livet noen tiår tilbake. Filmen veksler mellom opptak i sort-hvitt og farger for å fremheve virkelighetsfølelsen, og tar attpåtil i bruk arkivopptak. Denne tilstedeværelsen, også hjulpet av polsk punkmusikk, gjør at vi også transporteres til rebellene og blir “en av folket”.

Til syvende og sist blir Walesa – Håpets mann som en ren og enkel historietime ikledd en ganske standard biografifilm. Wajda har lagt vodkaen på hylla og har likevel stålkontroll på hva han gjør ved å fremstille en tid med religion og politistat, arbeidere og kommunister, og en tortur av både psykologisk og fysiologisk stand. Selv om jeg savnet noe mer.

I en film som bæres av tittelkarakteren avslutter den 88-år gamle Wajda med hva som kan kanskje være hans siste film: En trygg, men veldig solid biografifilm om håpets mann i Polen. Na zdrowie!