«Zootropolis» – Disneys mest vågale hittil

Dyreriket har i lang tid vært splittet i to grupper: rovdyrene, og byttedyrene. Men samfunnet har utviklet seg, og rovdyrene, som løver, jaguarer og ikke minst rever, har blitt akseptert inn i samfunnet, iallefall offisielt. Men fortsatt er visse jobber nærmest uaktuelle for visse dyr, og folk flest har det vanskelig for å akseptere villdyr som en del av flokken.

Disney som lenge har vært en ganske nøktern tegnefilmprodusent, har tatt sitt første steg inn i kontroversi, med å konstruere et samfunn man med en gang ser er en direkte dyreallegori av det amerikanske samfunnet (samt verdenssamfunnet), og raseproblematikken de lenge har vært plaget med.

Det hele starter med kaninen Judy Hopps, som bor med sin familie utpå landet. De er bønder, og lever av gulerothøsting og lever et rolig liv vekke fra storbyen Zootropolis og dets mas. Det tar ikke mange år før Judy bestemmer seg for at hun vil bli politi, for å gjøre verden til en tryggere plass, og før man vet ordet av det er hun på politiakademiet hvor hun med veldig hard innsats passerer med flyvende farger. Hun består, som den første kaninbetjenten noensinne, et yrke som til vanlig er dominert av de store, mer majestetiske dyrene. Hun blir plassert i storbyen Zootropolis som parkeringsvakt, den eneste jobben politimesteren ser på som passende for den kvinnelige kaninen. Der treffer hun på den tilsynelatende slue reven Nick, som også har problemer med å bli tatt alvorlig av samfunnet

Filmen føles som Disney, selv om det et et stort fokus på samfunnsrelaterte problemer. Enkelt sagt er dette en animert buddy-cop film med litt hint av film noir. Nick og Judy blir under spesielle omstendigheter tvunget til å jobbe sammen, for å avsløre en rekke kidnappinger av pattedyr i byen, noe som byr på et voksende vennskap med to karakterer like ulike som hund og katt (eller rev og kanin). Det er rett i samme gate som Beverly Hills Cop, Rush Hour, eller 21 Jump Street, men fokusert mot hele familien.

Disney skjuler ikke sin agenda i Zootropolis. Om det det er snakk om enkle overførte stereotypier, som de trege dovendyrene som jobber hos veivesenet, eller den majestetiske løven som er borgemester, eller de litt hardere allgoriene, som den lille kvinnelige kaninen som blir undertrykt i jobben sin, eller den drevne reven som blir stemplet som en kriminell innvandrer i en verden hvor åtseldyrene har makten. Filmen fungerer som en ABC i mot fremmedfrykt og fordommer. Vi blir kjent med disse karakterene, som egentlig ikke er noe annerledes enn alle andre, men som fortsatt ikke blir akseptert i et samfunnet, og vi sitter å lurer på hvordan animerte dyr kan være så ekskluderende og kalde mot sine naboer. Svaret er nettop at det ikke er snakk om animerte dyr, men om akkurat hvordan vi selv idag ekskluderer og stempler andre mennesker. Om det skal være snakk om rase, eller kjønn.

Jeg tenker med en gang på sitatet fra George Orwell`s Animal Farm –  «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre». Dette sitatet ble skrevet som en direkte kritikk av fascismen som tok plass i Italia på den tiden, men det passer like godt ideologiene i filmen, samt i samfunnet.

Pixar slo i 2015 til med Inside Out, som en av de første filmene om psykisk helse for barn. Nå slår Disney til med sitt eget powerhousekonsept for å fortelle om hvor skadelige og urettferdig fordommer er i samfunnet vårt. Den er proppet full med subtekst, men er på overflaten en eventyrlig reise, proppet med Disney-humoren og sjarmen vi alle har forelsket oss med gjennom tidene. Og det er godt å se at Disney tør å ta steget til å være mer enn bare overfladiske barnefilmer.


Zootropolis – Regissert av Byron Howard, Rich Moore, med Ginnifer Goodwin, Jason Bateman  Spilletid: 1t 48m. Land: USA. Premiere: 26. februar 2016. Aldersgrense: 6 år