A Most Wanted Man – Regi: Anton Corbijn – Film4 / Senator Film / The Ink Factory m.fl. – 2 t. 1 min.
Handlingen foregår i Hamburg, hvor den tyske etterretningsagenten Günter Bachmann (Philip Seymour Hoffman) leder en spionasjegruppe som har fått informasjon om en tsjetsjensk islamist og ulovlig flyktning ved navn Issa Karpov (Grigoriy Dobrygin) muligens har planer om å slutte seg til Hamburgs terrorceller. Men Günter er også ute etter den muslimske fredsaktivisten Faisal Abdullah (Homayoun Ershadi), som er mistenkt for finansiering av terrorgrupper. Günter har med andre ord mye å stri med, ikke bare oppdraget i seg selv, men press fra tyske myndigheter og ikke minst amerikansk etterretning, som vil heller behandle etterforskningen med hardere hender.
A Most Wanted Man er basert på en roman ved samme navn fra 2008, skrevet av John le Carrés, som er selve legenden innenfor spionromansjangeren, og som har i tillegg jobbet som agent for britiske MI6. Blant hans mest kjente verk er Spionen som kom inn fra kulden (1963) og Muldvarpen (1974). Jeg har kun lest den førstnevnte og det er nok til å kjenne igjen le Carrés’ stil, også i filmadaptasjoner som Tomas Alfredsons filmadaptasjon av Muldvarpen fra 2011, og denne filmen her. Den stilen jeg referer til er rolig, kald og profesjonell, med lange tagninger hvor karakterene tankefullt stirrer ut i lufta eller har en rolig tilnærming, og man kan bare forestille seg hvilke dype tanker som går igjennom karakterenes hode. Dette er en viss realistisk langtrukkenhet.
En annen ting jeg likte godt med filmen var hvordan yrke som agent ble presentert, hvor detaljert det ble presentert. Små detaljene i et grått møteromsbyråkrati, som så klart er takket være et velskrevet manus som i tillegg inneholder dype karakterskildringer hvor ingen blir fremstilt som endimensjonale. Ikke en gang den islamistiske ekstremisten Issa er fremstilt som den vanlige selvmordsbomberen, som ofte blir dehumanisert, men heller som et forvirende individ som er offer for statlig tortur og undertrykkelse, som innvandringsadvokaten Annabel (Rachel McAdams) klarer å innse, og gjør ham om til et sympatisk individ, selv om det i noen tillfeller kan oppfattes som dumsnill liberalisme.
Og man kommer ikke unna det faktum at nylig avdøde Philip Seymour Hoffman spiller hovedrollen i denne filmen. Visst er han brilliant som alltid, denne gangen i rollen som den avdanka og lubne agenten Günter Bachmann, som dessverre har en historie for å ha ledet et mislykket oppdrag i Beirut, hvor flere medarbeidere ble drept. Hoffmans skuespillerprestasjon er kanskje ikke den mest kraftigste, men likevel en virkelig jordnær prestasjon som leverer, og er en trist påminnelse på hvilket geni av en skuespiller som sikkert hadde mange bra år foran seg. Jeg vil også trekke inn andre prestasjoner som McAdams, Dobrygin, Willem Dafoe og ikke minst Robin Wright, i rollen som den amerikanske ambasadøren Martha, som med sin iskalde korrupte vesen virkelig får fram assosiasjoner til hennes karakter i House of Cards, og som gir denne filmen den samme politiske kulden.
Dette er en bra spenningsfilm, som er tilrettelagt på en realistisk måte ved at den klarer å få til den rette edru tronen uten ville eksplosjoner eller rasistiske stereotyper. Vi får også et godt innblikk i indre strider mellom etterretningstjenesten og departementet, hvor spørsmålet om når det er på tide å slå til mot terroristene før de begår ugjerninger er sentralt og ikke minst kan få store konsekvenser begge veier. Og nok en gang gir Hoffman oss enda en glimrende opptreden som jeg håpet ikke skulle bli en av hans siste.
