Joachim Triers tankevekkende “Reprise” (2006) er en av mine favorittfilmer, og det er derfor kanskje ikke så rart at “Affeksjonsverdi” falt rett i min smak. Filmen er ett vakkert, varmt og morsomt portrett av to voksne døtre og deres fraværende far. Joachim Trier og Eskil Vogt formidler vanskelige familierelasjoner på en realistisk måte gjennom humor og sårhet.
Historien følger søstrene Nora (Renate Reinsve) og Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas), som etter morens død får kontakt med sin fraværende far, Gustav (Stellan Skarsgård). Gustav er en gammel filmregissør som etter mange år med pause forsøker å lage en ny film. Han tilbyr datteren Nora hovedrollen, men hun avviser tilbudet. I stedet får Gustav Hollywood-stjerna Rachel Kemp (Elle Fanning) til å spille rollen. Dette valget skaper tydelig avstand mellom far og datter og setter tonen for resten av filmen. Store deler av handlingen utspiller seg i søstrenes barndomshjem i Oslo, en vakker og sjarmerende gammel villa som fungerer som et arkiv for minner. Gjennom ulike scener får vi glimt av tidligere generasjoner og huset blir en stille observatør til det som utspiller seg mellom karakterene. Nora og Agnes har begge problemer med å kommunisere med faren der gamle sår som aldri ble grodd satte en stopper for deres kontakt i voksen alder.
Reinsve spiller fryktelig godt som en kvinne med mørke og melankolske følelser bak fasaden mens Skarsgårds rolle forsøker å søke kontakt på en knotete måte som ikke når fram. Samspillet mellom søstrene og faren er intenst og rørende. Elle Fannings rolle blir en slags ekstern rolle som ikke hører hjemme i det intense familiedramaet og hennes tilværelse blir interessant og forstyrrende. Det jeg liker ekstra godt er hvordan Fanning må spille “dårlig” i enkelte scener, som er fascinerende å se på. Noe av det aller fineste er hvordan husets stemme blir formidlet av en varm og god fortellerstemme som setter et særegent preg på filmen.
I tillegg det jeg liker spesielt godt med «Affeksjonsverdi» er hvordan den lar pauser og blikk si mer enn lange monologer. Stillheten gir rom for tenking og tematikken rundt fraværende foreldre og det å forsøke å rette det opp igjen blir sterkt å se på. Jeg satt igjen med en følelse av uro og varme samtidig, noe som er sjeldent jeg opplever med film. Dette er er en type film man nesten ikke helt klarer å sette ord på hvorfor fungerer så godt, den bare gjør det.
Når rulleteksten kommer, sitter man igjen med en oppriktig vakker og nydelig filmopplevelse. “Affeksjonsverdi” er en film som berører og for meg er den uten tvil den beste norske filmen fra i år.
«Affeksjonsverdi» regissert av Joachim Trier. Spilletid: 2t 13min. Land: Norge. Aldersgrense: 9 år. På kino: 12. September 2025
