The Big Wedding – Regi: Justin Zackham – Two Ton Films / Millennium Films
Det beste og det verste med The Big Wedding er at den varer i snaut halvannen time. Det er bra fordi filmen er fryktelig dårlig, men dumt fordi den kanskje (og dette er et stort kanskje) kunne vært bedre dersom den hadde hatt litt mer tid til rådighet. Vi presenteres nemlig for en enorm mengde plotlinjer, hvorav flesteparten kun dukker opp som begrunnelse på hvorfor det i det hele tatt er så mange skuespillere med. Hovedhistorien forsvinner raskt i et mylder av andre absurde scenarioer, uten at noen av dem verken er morsomme eller interessante. Selv ikke en tungvekter som Robert De Niro klarer å løfte dette manuset noe særlig, og ærlig talt virker det ikke som om han prøver spesielt hardt heller.
Andelen skuespillere kan deles opp i to grupper på fire – en eldre og en yngre generasjon. De eldste har til sammen 20 Oscar-nominasjoner og minst én statuett hver, så noen forventninger burde det være lov å ha. Vel, de møtes ikke. Både Sarandon, De Niro, Williams og særlig Keaton kunne spilt disse rollene i søvne, og sannsynligvis har de valgt å spille i denne filmen av helt andre grunner enn å utfordre seg selv. Heldigvis har de allerede nok av filmer på CVen som forhåpentligvis kommer til å bli husket lenge etter at denne tragedien har gått i glemmeboka.
For det er i glemmeboka den hører hjemme; i den glemmeboka som står nederst, innerst på et støvete bibliotek der ingen noen gang finner den igjen. Og kanskje man en gang er nede på dette biblioteket og oppdager at joda, det finnes faktisk en vits eller to her som får en til å trekke på smilebåndet, og joda, Amanda Seyfried og Ben Barnes er attraktive og karismatiske mennesker, og joda… Nei, det er faktisk de to eneste positive tingene, vi lar den støve videre, det er langt i fra nok til å skulle bruke tid eller penger på å se denne filmen.
Planer om kino i helgen? Se hva som helst annet enn The Big Wedding. Om så eneste alternativ er et tomt lerret i en mørk sal – velg det.
