Flints matmaskin er ikke fullt så død som alle sammen trodde, og den har greid å skape et eget økosystem med levende matdyr.
Hundreåringen Allan, spilt av den svenske komikeren Robert Gustafsson, er fra seg av sorg og raseri etter at en rev dreper katten hans. Han tar hevn ved å fylle åte fullt av dynamitt.
I den ”norskinspirerte” Frost møter vi søskenparet Anna og Elsa. Sistnevnte skal bli kronet til dronning, men bærer på en hemmelighet som kan ødelegge alt.
Jompa er tilbake etter at den store kjærligheten dør i en klatreulykke og hele reinflokken blir slaktet over natten. Det er på tide å ta hevn igjen. Dette resulterer i en rølpefilm av dimensjoner.
Året er 1945, Der Fürer har nettopp tatt selvmord i en bunker dypt i Berlin, de allierte invaderer fra alle fronter, krigen er så godt som tapt. Det er her vi møter Lore.
Hva skjer om man fyller et hus med kjendiser som drikker, røyker og fester, og apokalypsen skjer? En haug med penisvitser, marihuanavitser og demonvoldtekt.
Et medlem av en kompisgjeng på fire skal gifte seg, og de tre andre bestemmer seg for å arrangere et utdrikningslag i Las Vegas. Om du kjenner igjen denne korte synopsisen kan jeg berolige med at denne kompisgjengen er i slutten av 60-årene.
På starten av 80-tallet gjorde diskoen sitt inntog og pønken er død. Dette er trettenåringene Bobo og Klara sterkt uenige i.
Adaptasjoner er alltid vanskelige. Det er en enorm mengde forventninger som skal tilfredsstilles, kanskje spesielt når det gjelder Ender’s Game, en bok som av flere har blitt beskrevet som ”umulig å filmatisere”.
Et av mine tidligste filmminner er Flåklypa Grand Prix (1975). At denne filmen i tillegg er Norges mest populære kinofilm, med godt og vel 5,5 millioner solgte billetter sier litt om hva slags forventinger man har når det nå kommer en ny film fra Flåklypa.