A Good Day to Die Hard – Regi: John Moore – 20th Century Fox
Man har et par ganske enkle forventinger når man går til en Die Hard-fim. Du forventer masse kuler, en del blod, veldig mye ødeleggelse og et par oneliners. Slikt sett så får man det man vil ut av den femte filmen i serien. Dessverre har jeg sett alt sammen før.
John McClane drar til Russland for å treffe sønnen sin (som han selvsagt ikke har hatt kontakt med) som har havnet i en lei knipe. I kjent stil havner han midt opp i et større komplott, som involverer både den russiske mafiaen og korrupte politikere.
Far/sønn-problematikken har vi opplevd før, kanskje mest fremtredende i den nyeste Indiana Jones-filmen (2008), og virker å være den nye trenden i actionfilmer fra Hollywood. Jeg klarer ikke å se på dette som noe annet enn en overgangsfase, der de yngre stjernene nå skal ta over for de gamle traverne.
Og det er nettopp det A Good Day to Die Hard føles som, en overgang. Fra start til slutt sitter jeg med en følelse av at dette er en etappe mellom to punkt som ikke eksisterer. Det syltynne plottet forsterker denne følelsen ytterligere. Mot slutten av filmen har jeg en mengde spørsmål, ikke fordi det er en særlig åpen slutt, men fordi det er flere problemstillinger som glatt hoppes over og ignoreres.
Det er likevel ikke alt som er negativt med filmen. Actionsekvensene er godt regisserte, holder tempoet oppe, og blir et etterlengtet avbrekk fra klumsete dialog. Jai Courtney gjør en god rolle som Jack McClane, selv om jeg likte ham bedre i Spartacus: Blood and Sand (2010). Jeg kan helt klart se for meg ham i en nye Die Hard-serie.
A Good Day to Die Hard gir oss mer eller mindre det navnet lover. Dessverre føles det oppbrukt og utdatert.
