Vi møter en ekte blod-nihilistisk ung mann, med en sterk motivasjon for å få tak i penger til å noe vi ikke blir forklart. Dette gjør han gjennom å selge dop og ta betalt for å teste nye og usikre medisiner på seg selv for medisinforskere. Med en bad boy frisyre med både sleik og rottehale er anti-kapitalisten Simon (Kyle Gallner) utelukkende pessimist, sint, voldelig og impulsiv, samtidig som han er en ukontrollert pyroman som er luta lei nasjonen, landet og tilværelsen sin. Patty (Emily Skeggs), en litt treig og ensom high school dropout, jobber i en dyrebutikk hvor hun vasker bur for eieren. Livet er kjedelig, hun er venneløs, ingenting skjer, og ja, Patty elsker Hardcore Punk Rock. Patty prøver å få lov av foreldrene sine til å dra på konsert med Psyops, favorittbandet, men til ingen nytte da bandet høres for «rebelsk ut». Simon og Pattys veier krysses og et uforutsigbart vennskap begynner med bakgrunn i at Simon syns synd på Pattys liv og ikke helt klarer å lese henne. Dette er uvant for han og gjør Patty spennende.
Adam Rehmeier har regissert, skrevet og klippet Dinner in America (2020), og med flere never fylt med sosial kritikk mot USAs levemåte, kapitalisme, konsumerkultur og hendelsesløse liv med konstant TV-titting, så er det tydelig at Rehmeier prøver å si noe. Etter 1 time og 45 minutter sitter man dessverre igjen litt undrende på hva Rehmeier prøvde å si. Det er en salig blanding av en del ungdomsjangre, filmen er voldelig og seksuell. Den er anarkistisk i både klippen, lyddesignet og regien. Det finnes ikke en karakter som ikke er misfornøyd med sin situasjon eller livet sitt som sådan.
Nihilisme og ungdomshistorier går ofte hånd i hånd, misforstå meg rett, filmen er faktisk veldig morsom, men det tar over en time inn i filmen før vi får noe som helst forklaring eller sympati for oppførselen til Simon. Simon nedsnakker alle han møter, bruker jævlig stygge ord og fornærmelser og ser på enhver person som ikke er han selv, som totalt ubrukelige, stygge, og verdiløse. Dette kan selvfølgelig være kult og, tør jeg si sexy? Men det blir veldig oppbrukt og til slutt bare slemt, og undertegnede endte bare opp med å mislike protagonisten. Lyddesignet er så heit at det nesten gjør opp for hele filmen, men siste akt er en helt annen historie enn de to tidligere aktene. I siste akt skifter de ut et skreddersydd og komponert lyddesign fylt med techno og hard house-musikk, og erstatter det med pop punk som representerer forholdet til hovedpersonene og deres karakterutvikling. Dette er ikke overbevisende og skjærer mer i tallerkenen enn det faller i smak.
Dinner in America er like rebelsk som vesten til Han Solo, frekk som neseringen til Zendaya, men tematisk uklar som M. Night Shyamalans drømmedagbok. Reheimer har lagd en film som treffer de fleste målgrupper litt, men plottet er preget av young-adult-klisjeer, volden minner om en hardbarka actionfilm og i alle fall halvparten av filmmusikken er eksperimentell, kul og fjern. Det er mye mot i å lage en film som ikke er ute etter en spesifikk målgruppe, men Dinner in America havner mellom to eller flere stoler og jeg klarte ikke la være å vokalt spytte ut under rulleteksten, «Hvem er denne for?». En helt grei film for tenåringer som tåler litt fæle scener og språk, men for lang og uklar for meg. Kyle Garner var råflink som Simon, Patty ble dessverre bare slitsom. Likevel pluss i boka for å pushe punk rock, verdens beste musikksjanger.
"Dinner in America" regissert av Adam Rehmeier. Med: Kyle Gallner, Emily Skeggs, Pat Healy. Spilletid: 1 timer og 46 minutter. Land: USA. Aldersgrense: 12 år. På kino: 17 September
