Palm d’Or-nominerte Dogman retter et blikk mot en selvdestruktiv tilværelse i et grått nabolag, og den gjør det veldig godt. Med klare linjer til mafia-film, hevn-drama og tragedie er det en kul salat, som forhåpentligvis blir sett av flere i en ellers veldig god kino-uke.
Vi følger Marcello, som jobber med stell og pass av hunder i en sliten salong med DOGMAN skrevet på et skilt over døra et sted i en skitten forstad i Italia. Han er ikke den skarpeste kniven i skuffen, og fungerer bedre med hunder enn han gjør med mennesker. Ekteskapet har gått duken, datteren sin ser han kun i helgene. En pussig skrue nederst på rangstigen, med en tendens til å ta dårlige valg som drar ham stadig lenger ned i mørket.
Filmen dreier seg om hans kompisforhold med den kriminelle muskelbunten Simone. For Marcello er dette skjeve forholdet en malstrøm som drar ham lenger og lenger ned i dritten, uten at han klarer å si stopp. Han lar seg utnytte og herse med, og dilter lydig etter.
Skuespiller Marcello Fonte portretterer Marcello helt suverent, og tok med seg en velfortjent beste hovedrolle fra Cannes i år. Alle de dumme valgene og vurderingene han gjør underveis blir liksom rettferdig- og sannsynliggjort av det stusslige lynne, det usikre smilet og den synlige frykten for represalier.
På et tidspunkt i filmen er Marcello motvillig fluktbilsjåfør når Simone raner en rikmannsbolig. Når det kommer fram at en hund ble lagt i fryseren under ranet, kjører Marcello tilbake til åstedet senere på kvelden for å redde den fra å fryse i hjel. Hvem ville gjort noe sånt, ikke sant? Allikevel føles det helt naturlig at han risikerer liv og lemmer for å redde den ene hunden, i en verden hvor han ikke klarer å ta ordentlig vare på sin egen familie, og langt mindre seg selv.
Marcello blir presset til bristepunktet og lenger, og blir nødt til å finne en utvei. Å si at denne er en film med lite å glede seg over blir helt feil, for Dogman er helt rå, men det er definitivt ingen feelgood-film. Destruktive relasjoner, destruktive omgivelser og et ekkelt dragsug uten så mye lys i enden av tunnelen.
Særlig påfallende i filmen er likhetstrekkene mellom mennesker og hunder, slik tittelen antyder. Ikke minst Simone, som med sin massive fysikk og totale hensynsløshet ligner en pitbull, men også Marcello: Lydig, lojal og korttenkt.
Det er mye snadder her, og Dogman er lett å like til tross for at det stort sett er kjipe følelser og situasjoner på lerretet. Skuespiller Marcello Fonte slår gnister og antenner i hovedrollen, han er lit, som kidsa over dammen sier. Kombinert med et godt manus, stødig estetikk, og en intens nerve, sitter vi igjen med ei kule av en film.
Dogman – Regissert av Matteo Garrone; skrevet av Ugo Chiti, Massimo Gaudioso og Matteo Garrone; med Marcello Fonte, Edoardo Pesce, Nunzia Schiano. Spilletid: 1 t 42 m. Land: Italia. Premiere: 26.10.2018. Aldersgrense: 15 år
