Har du sett en sesong av Downtown, vet du akkurat hva du møter på her: svindel, skandale og tradisjonens tapende kamp mot hurtige sosiale endringer. Selv om filmen ikke er nyskapende, og flere av plot-pointene kanskje er for like tidligere hendelser (noe filmen selv er god på å påpeke), er nok dette mest ment som en nostalgisk tur gjennom vakre klær og settinger.
Kort sagt handler filmen om eksakt det samme som hele serien har dreid seg om: Mary bryter ned tradisjoner og oppfyller alle kravene til en skandaløs moderne kvinne på sin tid, her i 1930. Rundt hovedhandlingen fylles skjermen med mange kjente ansikt, som i stor grad også møter på samme typer utfordringer som alltid.
Først vil jeg begynne med litt pirk – til tross for ekstremt god pacing, opplevde jeg at det var noen litt for korte scener som virket unødvendige og som skurret litt med filmens flyt. Videre var det mye fint med musikken, der vi både får det klassiske lydsporet til filmen, og sanger som er passende for eraen – allikevel var det noen ganger merkelig distribuert, og jeg skulle ønske den ble gjort hakket mer kinematisk for å gi det lille ekstra som en spillefilm.
Jeg nyter å være vitne til de overdådige feiringene og å beundre de vakre kjolene, men det har alltid vært litt vanskelig å få ordentlig empati for visse deler av problemene som oppstår, også i denne filmen. Det er flere politiske hendelser og sosioøkonomiske problemer som har blitt fremstilt på en «uskyldig apolitisk» måte. Om man tenker for lenge på dem får man fort en litt bitter ettersmak. Spørsmålet er om man kan fremstille historisk utvikling sammen med den engelske overklassen, uten å automatisk danne et politisk standpunkt.
Filmviteren i meg kunne utforsket og diskutert overnevnte i evigheter. Formålet til Downton Abbey er derimot ikke å fremme noen standpunkter, men heller å balansere datidens relevante problemer og endringer med sympatiske personer man vil heie på. Målgruppen Downton Abbey har dannet får også noen godsaker; Feminisme og skeiv problematikk tar god plass, og rollefigurene som er like mye hatet som beundret opplever videre utvikling. Mary overkommer nok en sosial skandale, og Barrow har endelig funnet sin rette plass i verden. Uansett hvor mye man liker eller misliker disse to karakterene er det deilig å se en så heldig slutt som mulig for de begge.
Ellers er dette en vidunderlig myk opplevelse av en film for fans av Downton Abbey. Filmen oppleves ikke som et forsøk på å sanke inn penger, men heller som et kjærlighetsbrev til både skuespillerne, fansen og Downton Abbey som et verk. Filmskaperne vet hva de kan, og kostymeavdelingen greier å overgå seg selv. Den pacer seg godt med en overraskende mengde småfortellinger pakket inn i én film, slik at alle de relevante karakterene vi holder nært får sin fortjente plass og avskjed på skjermen. Som en stor fan av Maggie Smith sitt verk, er jeg glad for de repeterte «minnesmerkene» til karakteren hennes og dermed skuespilleren selv. Selv om the Lady Dowager er borte, lever ånden hennes videre i landsbyen.
Jeg vil oppfordre alle som tidligere har kost seg med de engelske aristokratene til å se filmen som en godt avrundet avskjed. Den er ikke skapt for et filmpublikum, men heller som en siste adjø til gamle venner. Du får nøyaktig det du forventer, på alle de riktige måtene.
"Downtown Abbey: The Grand Finale" regissert av Simon Curtis. Med: Michelle Dockery, Anne Froggatt, Elizabeth McGovern. Spilletid: 2 timer og 3 minutter. Land: Storbitannia. Aldergrense: Tillatt for alle
