Filmer kan bære på utallige varierte egenskaper og kvaliteter. Hvilke av disse egenskapene som holder verdi avhenger av hvem du er og hva du ønsker å få ut av opplevelsen. Noen ønsker kanskje en god latter, mens andre ser etter action og spenning. Fellesnevneren i mange tilfeller er underholdning, men noen ganger støter man på filmer som krever såpass mye fra seeren at det ikke lenger er et beskrivende ord. Ryusuke Hamaguchis Drive My Car er en slik film som krever svært mye tålmodighet fra seeren, men i gjengjeld gir minst like mye tilbake.
Drive My Car er basert på en novelle av Haruki Murakami, forfatteren bak kjente verk som IQ84 og Norwegian Wood. I filmen følger vi Yusuke Kafuku, en regissør og skuespiller for teater som to år etter en uheldig hendelse tar imot tilbudet om å regissere et stykke. Selv om han passer perfekt til hovedrollen, er han ikke i stand til å ta den ettersom den vekker vonde følelser han ikke klarer å håndtere. Teaterstykket er flerspråklig, noe som innebærer at alle karakterene kommuniserer på egne språk. Her har vi kinesisk, japansk, engelsk og til og med en stum kvinne som bruker tegnspråk. Kommunikasjon og forståelse spiller en sentral rolle i filmen, og teaterstykket har flere paralleller med filmens tematikk. En betydelig del av filmen består av noe så enkelt som å se skuespillerne øve på replikker og få tilbakemeldinger fra regissøren, men selv i slike øyeblikk er det mye å hente fra. Dette er en type film hvor skjønnheten ligger i detaljene, og flere tilsynelatende uviktige øyeblikk sammen forsterker tematikken på en subtil måte og gir filmen substans i det store bildet. Samtaler og monologer kan vare i mange minutter uten endestykke, men de er skrevet og spilt så dyktig at det man til tider glemmer at det ikke er ekte, og i stedet lever i øyeblikket.
Dette er en film hvor veldig mye kommuniseres mellom linjene, og fortjener å bli dypere undersøkt. Øyeblikk tidlig i filmen vil gjentatte ganger kontekstualiseres med informasjonen du får senere. Det betyr ikke at filmen er vanskelig å forstå, men det betyr at jo mer oppmerksomhet du gir filmen, desto mer sitter du igjen med ved filmens slutt. Den bærer nemlig på veldig mange tanker og ideer som den ønsker å kommunisere til seeren, og den tar imot hver sjanse den får til å gjøre det. Dette kan gjøre at filmen føles litt ufokusert ettersom den har så mangfoldig tematikk, men på grunn av den tre timer lange spilletiden får den til slutt også knyttet det meste sammen på en tilfredsstillende måte. Om den behøver å være så lang er en annen sak. På en side gir den deg store pusterom for å fordøye viktige samtaler, og du får god tid til å drømme deg vekk i filmens verden. På en annen side er det nærmest et snegletempo, og hadde jeg hatt klokke og mobil tilgjengelig kan jeg ikke love at jeg ikke hadde tittet et par ganger. For en som er skyldig i å bli fristet til slikt er det derfor ekstra viktig å være disiplinert, eller se filmen på kino hvor man ikke har den friheten.
Drive My Car er beriket med levende og runde karakterer som er støttesøylen som holder den emosjonelle verdien oppe. Hovedpersonen Yusuke kan til tider være passiv og innelukket, men er et godt menneske med store vansker som er lett å sympatisere med. Hans kone Oto er et enigma. Hennes dobbeltmoralske personlighet står som et sentralt mysterie i filmen og bidrar til temaet om kommunikasjon og hvor godt man faktisk kjenner hverandre. Blant skuespillerne i teaterstykket har vi blant annet Koji, en ung mann som er mye penere på utsiden enn på innsiden, men utvilsomt dyktig i sitt arbeid. Den nest mest sentrale karakteren derimot har ingen tilknytning til teateret, men er Yusukes personlige sjåfør. Hun kan på overflaten virke likegyldig og bekymringsløs, men hun bærer på en fortid som gir grunnlag for utviklingen av et sterkt bånd med Yusuke utover filmen.
Hvis det hittil virker som at jeg har smøret for tykt på med ros, er det likevel et nokså sentralt element som holder filmen igjen fra å kunne kalles et mesterverk. Filmens trege tempo kan forsvares som et virkemiddel for filmens verdi, men det samme kan ikke sies om foto og kameraarbeid. Det er ikke noe direkte galt med det, men når en film er tre timer lang krever det langt mer variasjon enn det som kan regnes som helt standard. Hadde den hatt spennende vinkler, dynamiske bevegelser og flere varierte komposisjoner hadde ikke filmen vært langt nært så utfordrende å se.
Det er mye jeg har på hjertet når det gjelder filmen, men på et eller annet punkt kan man ikke gjøre stort mer enn å anbefale den videre. Jeg kan med selvsikkerhet si at Drive My Car har ett av de beste, hvis ikke det beste manuset i hele 2021. Den har kompleks og dyp tematikk med mange komponenter som spiller sammen til å fortelle en historie om å leve med både det gode og det onde som livet påfører oss på veien.
"Drive My Car": regissert av Ryûsuke Hamaguchi. med Hidetoshi Nishijima, Tôko Miura, Reika Kirishima, Yoo-rim Park, Dae-Young Jin. 12 år. Spilletid 2t 59 min. Japan. Premiere 04.02.22.
