“Et utfordrende år” (fransk; “Une année difficile”) holder seg fint innenfor sin forventning av en fransk film drevet av slapstickhumor og dramatiske gestikuleringer. Noen øyeblikk har sin sjarm, men alt i alt mangler filmen futt, og originalitet.
Filmen følger mennene Albert (Pio Marmaï, kjent for Hendelsen) og Bruno (Jonathan Cohen) to svindlere som treffer hverandre på et møte for mennesker med gjeldsproblemer. Utenfor lokalet blir de invitert på et møte for å diskutere “sosiale forskjeller i samfunnet”, og drar så fort de hører det finnes gratis øl. Her møter de Valentin “Cactus” som spilles av Noémie Merlant, kjent for Portrett av en kvinne i flammer (2019). Mennene blir med en gang dratt inn i verden av klima-demonstrasjoner, der Albert og Bruno sitt mål er å vinne oppmerksomheten til Cactus.
Filmen er skrevet og regissert av Olivier Nakache og Éric Toledano, skaperne bak De urørlige (2011), og De usedvanlige (2019). Skuespillerne er heller ikke nye på skjermen, og spiller sine roller overbevisende og godt. De kler rollene sine og utgjør en god duo, som filmens Asterix og Obelix. Svakhetene ligger heller i handlingen og replikkene.
Det er noe litt ekkelt med humor som bygger på menn som lyver for å prøve seg på en vakker kvinne, mens de later som de synes det hun snakker om er interessant. Vi har allerede sett det før. Selvironien dukker stadig opp i filmen, som er der humoren står sterkest. Jeg ler særlig av de overdrevne kallenavnene til aktivist “granola”- gjengen, og samtidig oppførselen til de utenforstående Albert og Bruno. Denne delen av plottet fungerer. Filmen slippes samme helg som beryktede Black-Friday, som også dukker opp hos filmens “extinction-rebellion”- gruppe sine demonstrasjoner. En god timing, og kanskje litt ekte samfunnskritikk i havet av ironi?
Moralen finner sin plass til slutt, men uten ordentlige konsekvenser eller samtaler. Filmen føles litt monoton. Det kan hende humoren rett og slett ikke er for meg, da dette føles veldig ut som det jeg har oppfattet som fransk humor. Den er litt utdatert, og bygger som regel på ukomfortable situasjoner. Slapstick humor kan fungere utmerket om det gjøres riktig, Leslie Nielsen og Scary Movie filmene er filmer der det fungerte godt. Det er denne delen av filmen som fungerer. Handlingen derimot blir litt for teit, men likevel ikke teit nok til å bli morsom.
