The Silences of the Palace (1994) – Regi: Moufida Tlatli – Canal Horizons / Cinétéléfilms / Mat Films – 2 t. 7 min.
The Silences of the Palace er en arabisk klassiker om undertrykkelse av kvinner. Handlingen foregår under Tunisias frigjøringskamp, og skildrer kvinner som kjemper for selvstendighet.
Arabisk klassiker
Palassets stillhet, eller The Silences of the Palace, er spesiell på flere vis. Den ble regissert av en kvinne, noe som aldri før hadde vært tilfellet for en arabisk spillefilm. Regissør Moufida Tlatli er kreditert som klipper på flere viktige arabiske filmer, og har nylig vært kulturminister i Tunisia. Etter Palassets stillhet har hun laget to spillefilmer. Denne ble vist i Cannes i 1994, og mottok “Golden Camera – Special Mention”. Dessuten fikk den “International Critics Award” i Toronto. Men nok om priser, hva handler den egentlig om?
Handling
I filmens “nåtid” er Alia en sliten nattklubbsanger. Når hun får høre at Sid-Ali, den tidligere prinsen, er død, oppsøker hun palasset for å kondolere. Hun vandrer rundt i gangene og rommene, og minnene strømmer på. Gjennom flashbacks blir vi fortalt om Alias fortid i palasset. Disse tar oss med til Tunisia på 1950-tallet. Det er i denne tidsperioden størsteparten av filmen foregår. Tunisia er et fransk protektorat, men opprør og krav om selvstendighet truer den franskstøttede monarken og hans prinser, som lever i luksus i palasset. Her vokser Alia opp, som datter av en av tjenestekvinnene. Tjenestekvinnene lager mat, syr og lever sammen. Samtidig er de elskerinnene til prinsene. Det er denne virkeligheten Alia gradvis avdekker, og som hun er i ferd med å bli en del av. Alia føler frustrasjon over å ikke vite hvem faren er, og må takle overgangen til kvinne i et mannsdominert miljø. Alia er nemlig svært vakker, og det går ikke ubemerket hen hos palassets menn.
Dannelsen av en kvinne
Palassets stillhet er en meget severdig film. Den er et flott drama og en coming-of-age-beretning, og skildrer kvinnenes underlegne posisjon i palasset på en sterk måte. Filmen har en dempet stil, alt går rolig for seg. Den er ikke grafisk, men den er smertefull. Det er et shot hvor Alia løper mot en port som lukker seg foran henne. Hun stenges inne som i et bur, og skriker, men det kommer ingen lyd.
Prinsenes seksuelle makt over kvinnene ligger som en mørk sky over fortellingen, som samtidig er lystig og til tider vakker. Teknisk og visuelt sett er den ikke nevneverdig spennende, men det hindrer ikke budskapet til regissør Tlatli å nå frem. Nesten alle scenene i filmen foregår i palasset. Dette skaper en lukket og klaustrofobisk stemning. Selv om karakterene prater om opprøret som herjer i gatene, får vi aldri se noe av dette. Palasset er med andre ord en egen verden, distansert fra livet utenfor.
Frigjøring?
I 1956 ble Tunisia selvstendig, men for Alia og kvinner generelt i samfunnet er ikke frigjøringen fullført. I de første scenene i filmen ser vi hvordan kjæresten vil ha henne til å ta abort, da han mener hun er for “lavstatus” til å gifte seg med. I flashbackene ser vi hvordan de ble kjent, og hvordan denne mannen virker som et lyspunkt og håp for Alia. Hennes liv i filmens “nåtid” viser at hun ikke har fått frihet likevel. Dette gjør Palassets stillhet til en trist film som etterlater tilskueren tankefull .
Palassets stillhet er et sterkt drama om kvinnefrigjøring, og en av de store arabiske filmene.
