2015 ble et svært variert filmår for min del. Jeg så 119 filmer for første gang, ganske mye lavere enn i fjor, jeg gir UKA og et veldig akademisk travelt semester skylden for det. 50 ganger var jeg på kino i løpet av året. Det ble etterhvert veldig mye film, av veldig varierende kvalitet. Årets høydepunkt var uten tvil Kosmorama, hvor programmet var utrolig sterkt i år (ellers så var jeg veldig heldig med filmene jeg valgte å se, men har mer tro på programmet). Selv den kjedeligste filmen jeg så den uka kunne lett ha fått plass på en eventuelt topp 25 liste. På tross av massive nedturer (jeg ser på deg, Fantastic Four) så ble det svært vanskelig å sette opp en topp 10 liste i år. Men her er den uansett, i vilkårlig rekkefølge:
1. Star Wars: The Force Awakens – J.J. Abrams
Det var enormt mange forventninger knyttet til The Force Awakens, og det ble vanskelig å tro at JJ Abrams skulle være i stand til å innfri alle. Men greide det gjorde han, med god margin. Ja, det er litt man kan kritisere i filmen, men det er umulig å komme bort fra det faktum at det føltes ut som en Star Wars-film igjen. Dette er Star Wars for en ny generasjon, med John Boyega og Daisey Ridley som henholdsvis Finn og Rey i spissen.
2. Mad Max: Fury Road – George Miller
Fra topp 10-listen vi skrev tidligere i år:
“En film jeg i utgangspunktet ikke hadde noe tro på, og sjeldent har jeg tatt så feil. En av de råeste kinoopplevelsene mine så langt i år. Filmen er en lang actionsekvens med en av de råeste karakterene jeg har sett på lang tid, Furiosa, spilt av Charlize Theron. At filmen i tillegg viser at praktiske effekter fremdeles kan være å foretrekke ovenfor digitale effekter bare underbygger hvor kul den er.”
Etter å ha sett filmen på nytt et par ganger til så har jeg ikke endret mening.
3. Far From Men / Loin Des Hommes – David Oelhoffen
En film som var veldig god når jeg så den, og som har vokst på meg siden jeg så den på årets Kosmorama. I Norge fikk kinopremieren til filmen en litt rar bismak, da det ble veldig lett å trekke paralleller til terroren i Paris. Far From Men er en stille film som virkelig viser hvor dyktig Viggo Mortensen er som skuespiller. I tillegg er filmen godt regissert og har nydelig kinematografi. En film som virkelig anbefales på det sterkeste.
4. Under the Skin – Jonathan Glazer
Tidligere i år skrev jeg dette:
“Dette er en film som har brukt kriminelt lang tid på å komme på kino her til lands. Filmen hadde premiere våren 2014(!) andre steder i verden, mens mitt første møte med denne filmen ble på årets Kosmorama, og glad er jeg for det. Dette er en film som for mange vil etterlate flere spørsmål enn svar. Scarlett Johanson spiller bedre enn noen gang og det skotske landskapet har sjeldent sett penere ut på film.”
Under the Skin er en film som bør være pensum for alle filmstudenter, Det er en film som er tilnærmet umulig å få ut av hodet lenge etter at man har sett den.
5. Ex Machina – Alex Garland
Også denne filmen ble nevnt i min midlertidige topp 10-liste i sommer:
“En av de nydeligste filmene jeg har sett så langt i år. Jeg så denne ikke så lenge etter jeg så Chappie, en film som helt i bunnen har noe av den samme tematikken, men de kan egentlig ikke sammenlignes i det lange løp, det ser jeg nå. Ex Machina er bedre på alle mulige vis. Filmen er fylt til randen med nydelige bilder, ekstremt gode skuespillerprestasjoner og en ulmende følelse av at alt ikke er helt som det fremstår hele veien gjennom.”
Det eneste jeg angrer på i min anmeldelse er sammenligningen med Chappie som kom litt tidligere på året. Ved nærmere ettertanke er det umulig å sammenligne disse to filmene, Ex Machina er så utrolig mye bedre. Sjeldent har jeg sittet så langt på kanten av stolen som når jeg så Ex Machina. En utrolig sterk debutt for Alex Garland som det blir utrolig vanskelig å følge.
6. The Martian – Ridley Scott
For en liten stund tilbake kjøpte jeg boka The Martian av Andy Weir på tilbud. Boka hadde jeg ikke store forventninger til, annet enn en anbefaling fra en kompis, men den ble slukt på et par timer. Derfor var det med en sunn dose skepsisme at jeg dro til kino for å se adaptasjonen. Heldigvis har Ridley Scott funnet tilbake til gamle kunster, og leverer et utrolig sterkt sci-fi-drama som føles utrolig realistisk, og som er genuing morsomt å se på. La oss håpe at Scott holder på denne formen, så kan vi glemme at Exodus: Gods and Kings (2014), Prometheus (2012) og Robin Hood (2010) ikke ble de gode filmene de kunne ha blitt.
7. Corn Island / Simindis Kundzuli – George Ovashvili
Nok en Kosmorama-film, nok en film jeg hadde med på den midlertidige lista:
“Enda en film jeg fikk med meg på Kosmorama, og en film jeg ikke har greid å få ut av hodet siden jeg så den. Dette er en film som forteller lite, men som på tross av dette viser oss ga nske mye. Her er det masse historie mellom linjene som man lett kan gå glipp av. Denne utrolig sterke filmen, pluss en samtale med professor Stig Kulset etter visning, ble et av mine beste øyeblikk på Kosmorama.”
Nyheten om Kosmorama 2016 skal ha et enda nærmere samarbeid med NTNU gir meg forhåpninger om at det er en god mulighet for flere slike øyeblikk på årets festival.
8. Wild Tales / Relatos Salvajes – Damián Szifrón
Dette blir den siste Kosmorama-filmen, jeg lover.
Dette er uten tvil en av de morsomste filmene jeg har sett i år. Filmen består enkelt og greit av flere korte historier hvor den ene er mer absurd enn den andre, og det topper seg med et bryllup. Det er snakk om historier og situasjoner hvor vi alle vil kjenne oss igjen. Jeg skulle virkelig ha ønsket at flere komedier var som denne.
9. Knutsen & Ludvigsen og den Fæle Rasputin – Rasmus A. Sivertsen & Rune Spaans
Film handler like mye om opplevelser som det vi ser på skjermen. Denne var jeg på kino å så sammen med gode venner, og vi storkoste oss der vi satt i en kinosal sammen med folk som var minst 14 år yngre enn oss. Det sto lenge mellom denne filmen og Kung Fury, da jeg så de begge med de samme folka, men Knutsen & Ludvigsen og den Fæle Rasputin er basert på mine bardomshelter, så nostalgien slår ut den vorspiel-faktoren Kung Fury har.
10. Ant-Man – Peyton Reed
Marvel-fanboy som jeg er så er ikke året komplett uten at minst en av filmene deres kommer inn på min topp 10 liste. I sommer kom Ant-Man som et friskt pust inn i en filmserie som sliter med at de har gjort ting større og større. Ant-Man dro det hele ett hakk ned, og beviste at Marvel er i stand til å lage morsomme filmer med en litt mindre historie og noe mindre konsekvenser, mens de likevel la opp til de store hendelsene som vil skje neste år, i Captain America: Civil War, og i årene som følger (i Infinity War).
