Klara and the Sun – For vimsete fra originalen

Foto fra The Hollywood Reporter: Mia Tharia til venstre som Josie og Jenny Ortega som Klara til høyre.  

I en dystopisk men nær fremtid, der teknologisk framdrift innen genteknologi har delt menneskeheten inn i strenge sosiale klasser, er mulighetene for det sosiale begrenset. Derfor er det blitt det nye normen (til de som har råd til det) å kjøpe androider til barn som følgesvenner. Det er her AF-en – eller Artifical Friend – Klara kommer inn i bildet, idet hun forsøker å knytte bånd til Josie, en syk jente som hun ble kjøpt til. Klara and the Sun er basert på romanen med samme tittel, utgitt i 2021 av den japansk-britiske forfatteren Kazuo Ishiguro. Jeg har lest denne romanen selv og jeg digget den, men jeg tror ikke jeg kan si det samme om filmatiseringen.

I likhet med de fleste filmatiseringer av bøker, mener jeg det er nødvendig å betrakte filmen og boken som to separate verk – noe de også fremstår som. Filmen er regissert av den newzealandske filmskaperen Taikia Waititi. Jeg synes Waititi har laget flere gode filmer, men jeg synes Waititi var et litt uheldig valg av regissør for Klara and the Sun. Filmen føles veldig tullete, vågal over-emosjonell men likevel vag, noe som er så annerledes enn boken som føles mer oppriktig, jordnær og neste høytidelig. Man kan si at boken har en tone som minner litt om spillet Detroit: Become Human – spesifikt begynnelsen. Eller så var det bare jeg som forestille meg det når jeg leste boken. 

Hovedkarakteren vår, Klara fremstår som mye mer vimsete, søt og «å verden er så kul!!!» robot, mens Klara i boken er presis, observant og nesten litt stoisk. Rollen som Klara spilles av Jenna Ortega, noe jeg verken tenker lite eller mye om. Jeg må si at det er forfriskende å se henne i en rolle der hun verken skriker eller fremstår som «goth». Hun leverer en sjarmerende prestasjon, noe som er fint å se. Jeg visste heller ikke at Steve Buscemi var med i denne filmen, noe som var hyggelig å oppdage. Men til tross for en nokså lovende prestasjon, kan det ikke viske ut den totale uoverensstemmelsen i tone mellom de to verkene (filmen og boken).

Noen liker den mer optimistiske og opprørske tonen i filmer som skildrer fremtiden, det forstår jeg, men personlig skulle jeg ønske at den hadde beholdt en tone som lignet mer på boken. Det som i bunn og grunn er en jordnær og lavmælt bok – som utforsker temaer knyttet til menneskelig natur og ensomhet – blir feid bort av filmens heller useriøse tone. For meg, virker det som at filmen hadde en rar vane med å undergrave ethvert snev av dybde med en snev an noe «goofy» humor, og det blir nesten som at filmen ikke helt klarer å bestemme seg for om den skal være morsom eller seriøs. Det virker som om Waititi har skrellet bort den lavmælte, tvetydige og presise hjertesorgen som gjorde boken så sterk, noe som er så utrolig skuffende. Jeg synes det er vanskelig for meg å konkret si at jeg ikke likte filmen, utelukkende basert på at den ikke føles som boken.

Klara and the Sun av Kazuo Ishiguro er i utgangspunktet en øm og rørende fortelling, som tvinger leserne til å betrakte normal menneskelig oppførsel og spørsmål om hva det betyr å elske noen fra et utenfra-perspektiv. Filmen gjør egentlig ikke noe av dette, og det lille den faktisk gjør, fremstår bare som vagt og uklart. Les heller boken, og hvis filmverdenen noen gang bestemmer seg for å lage enda en filmatisering, synes jeg David Cage bør regissere den.

Flere anmeldelser