Meny Lukk

Moland-magi

Kraftidioten  – Regi: Hans Petter Moland – Paradox / Film i Väst – 1 t. 56 min.

kraftidioten

Nils Dickmans sønn roter seg opp i trøbbel med den lokale narkobaronen, og blir tatt livet av. Nils bestemmer seg for å ta hevn. Hans Petter Molands åttende spillefilm er en gangsterkomedie Norge aldri har sett maken til. Filmen er spilt inn på Beitostølen, men er lagt til en fiktiv småby som ligger nærmere en storby. Det gir en del fiffige visuelle triks, der veien plutselig går rett til fjells fra barcode-strøket i Bjørvika, Oslo. Det mest imponerende er allikevel de vanvittige bildene fotograf Philip Øgaard har fått fram i snøføyka på Beitostølen. Det er både spektakulært og vakkert – og god norgesreklame selv om snøen av og til dynkes i blod.

Moland har samlet sammen et vanvittig skuespillerensemble, som i tillegg til et kremlag av norske skuespillere består av svenske Stellan Skarsgård (i hovedrollen) og sveitsiske Bruno Ganz. I tillegg til Skarsgård, som vanlig sterk, er Pål Sverre Valheim Hagen et fyrverkeri i rollen som narkokongen Greven. Han får mye å spille på, og er akkurat sprø nok til at han ikke mister troverdigheten. Det ser gjennomgående ut som om alle skuespillerne har hatt en fornøyelig opplevelse under innspillingen, og det synes på lerretet.

En film av denne typen, med flere historier og et enormt karaktergalleri, kunne fort blitt uoversiktlig. Her blir det aldri uoversiktlig. Manuset er skarpt, og karakterene enkle å skille fra hverandre. Det er humor og snert på ulike nivåer, og skuespillerne treffer det de skal. Det er jevnt over en knallbra film, der det eneste feilskjæret er Atle Antonsens forsøk på trønderdialekt. Det overlever vi, for Antonsens rolle er svært liten, og alt det andre er mer enn godkjent. Moland har allerede tre filmer annonsert, og ser ingen grunn til at de skal bli annet enn suksesser de også.

Molands gangsterkomedie har både nerve og humor, og kan med fantastisk foto og skuespill fort bli en knallsuksess.

Relaterte innlegg