Kråkeungen – Regi: Boudewijn Koole – Waterland Film / NTR Television – 1 t. 21 min.
Den 10-år gamle Jojo bor hjemme alene med sin far. Hans mor er fraværende, noe som har ledet til et noe spenstig forhold mellom han og faren. En dag leker han utendørs og finner en kråkeunge som har falt ned fra treet sitt. Etter et mislykket forsøk på å gjenforene den med sin mor oppe i treet, innser han at han må passe på den lille fugleungen selv, men kan ikke la faren hans oppdage dette. Vi følger guttens forhold til faren, kråkeungen, den fraværende moren og ei søt venninne i denne sjarmerende nederlandske filmen.
Vi har utallige dyrefilmer, spesielt med hunder, så en barndomsfilm hvor en gutt og en kråke kommer i kontakt var meget friskt. Det er mildt sagt imponerende å se hvordan crewet har trent opp kråka til å oppføre seg rundt hovedrolleinnehaveren, som viser et kraftig og kjærlig forhold til den.
Hans forhold til kråka speiler flere forhold som utforskes, og vi ser veldig tidlig at hans forhold til faren er særdeles amper. Vold mot barn introduseres svært tidlig i filmen, og når regissøren setter karakterene i situasjoner vi aner kan gå galt, så innser vi at dette er ingen strømlinjeformet barnefilm i god norsk tradisjon. Det er dette som løfter Kråkeungen opp til et mesterlig nivå, for den har flere emosjonelle lag den opererer på. Den interessante dynamikken mellom karakterene sees gjennom gode prestasjoner, en fin flyt og en underliggende spenning som skinner gjennom positive og negative følelser Jojo har for menneskene og dyrene som omringer han.
En svært dempende faktor er at filmen er dubbet på norsk. (Ihvertfall slik den er utgitt i Norge). Dubbing i realfilm fungerer aldri bra. Jeg blir delt på hvilken skuespillerprestasjon jeg følger. De som beveger seg og åpner munnen, eller replikkene som har blitt lagt oppå? I Kråkeungen får jeg servert uinspirerte norske replikkleveringer, som overhodet ikke korresponderer med munnbevegelsene. Det er altfor teatralske setninger, som høres ut som noe som utveksles i skolestykker fra 5. klasse. Jeg godtok dette, da jeg tenkte at “målgruppen er små barn uansett”, men med en aldersgrense på 11 år ser jeg ingen grunn til at denne skal være dubbet.
Filmen er meget gripende til en barnefilm å være. Den tar for seg sørgerlige nederlag, affeksjon, tap, vennskap og død. Den belyser temaene, men gir oss en kort spilletid med et enkelt utført plott for å holde de yngste med. Den er hjerteknusende, men også svært oppløftende. Barna vil sympatisere med Jojo og kanskje gråte en skvett. De eldre bør, for guds skyld, se den uten den norske dubbingen.
