En av høstens store høydepunkter er her og skuffer ikke! One battle after another følger en gruppe revolusjonærer og deres kamp mot overmakten. Eller slik starter den i alle fall. Uten å gå for mye i detaljene utvikler den seg raskt til å følge konsekvensene av deres liv og hva det betyr for dem som kommer etter oss.
Det er lenge siden jeg har sett en actionfilm som både underholder så mye og samtidig bærer så mange undertoner som treffer rett i kjernen av USA sin historie, og den vedvarende konflikten de virker å leve i. Det er nesten vanskelig å beskrive med ord hvor sterk denne filmen er på et teknisk nivå. Fra første skudd i første scene griper lerretet tak og nekter å slippe. Valget å filme i VistaVision, kombinert med Anderson sin evne til å komponere scener gjør filmen til et kunstverk å se på. Da skader det heller ikke at musikken låser deg fast og kaster nøkkelen. Her får du ikke gå før rulleteksten går.
Det går heller ikke an å snakke om denne filmen uten å trekke frem prestasjonene til skuespillerene som er med. Leonardo DiCaprio leverer en av sine aller beste roller som paranoide Pat, og definitivt sin mest komiske. Ikke at dette er en komedie på noe vis, men Paul Thomas Anderson sitt manus skaper flere komiske avbrekk. Dette tar DiCaprio og ikke minst Benicio del Toro fult utbytte av. Sean Penn, som Oberst Lockjaw, gjør seg heller ikke bort som filmens antagonist. Her hadde det vært lett å bli en parodi av seg selv, men han evner på mesterlig vis å holde seg på riktig side. Videre leverer Teyana Taylor en kraftpakke av de sjeldne med sin rå tolkning av Perfidia. Når det er sagt, stjeler filmdebutant Chase Infiniti showet med hennes tolkning av Pat sin datter, Willa. Hun gir filmen et hjerte, sårbarhet og et emosjonelt gir, med akkurat den gnisten karakteren trenger.
Men hva med historien tenker du sikkert nå. Vær trygg, den henger fint med i svingene. Prologen bygger sterkt opp Oberst Lockjaw som antagonisten, samtidig som den etablerer rammen for hvor historien skal foregå. Dermed kan selve historien, som er basert på Thomas Pynchon sin roman Vineland fra 1990, virkelig starte. Her viser Paul Thomas Anderson hvor god han er som historieforteller, ved å skape en film der karakterene og deres relasjoner betyr noe samtidig som tempoet holdes oppe.
Filmen benytter anledningen til å kaste lys over skjulte maktstrukturer og drømmen deres om et hvitt USA ved flere anledninger, og er tydelig i sitt standpunkt. Samtidig er den heller ikke redd for å vise den ekstreme siden av skalaen. Avslutningsvis treffer den de riktige notene og etterlater en tilfredsstillende følelse.
Det er likevel her min lille kritikk ligger. Avslutningsvis mister filmen noe av kontrollen over den fysiske plasseringen av ulike roller, slik at noen hendelser ble vanskeligere å kjøpe. Dette er imidlertid flisespikkeri jeg vanligvis ikke ville nevnt, hadde det ikke vært for filmens ellers høye kvalitet.
One battle after another minner oss på hvorfor man drar på kino. Store bilder, stor lyd og mening bak actionen. Til tross for forvirringen på slutten er dette et mesterverk av en film. Tiden flyr og ikke en eneste gang så jeg på klokken tross lengden på 2 timer og 40 minutter. Jeg kan derfor på det sterkeste anbefale One battle after another som en av, om ikke årets, beste film så langt.
"One battle after another" regissert av Paul Thomas Anderson. Med: Leonardo DiCaprio, Sean Penn, Benicio del Toro, Teyana Taylor, Regina Hall og Chase Infiniti. Spilletid: 2 timer og 41 minutter. Land: USA. Aldergrense: 15 år. På kino: 26. september
