Ramaskrik er hovedsakelig en mulighet for å oppdage nye skrekkfilmer, men de byr også på tilbakeblikk med både kjente og snåle filmer fra fortiden. I år inkluderte dette blant annet The Descent og Wrong Turn 2: Dead End. La oss ta en pause fra de rykende ferske filmene, og i stedet ta en tur tilbake i tid, hvis du tør!
«The Descent» (2005) – regi av Neil Marshall
Et år etter en tragisk ulykke drar Sarah sammen med fem andre venninner på en grotteekspedisjon. De er alle erfarne og fryktløse, men dette hjelper ikke når de finner ut at de ikke er alene i grotta…
Jeg har hatt lyst til å se The Descent i flere år, og når jeg så at årets Ramaskrik hadde den på planen til ære for dens 20-års jubileum visste jeg at den skulle jeg få med meg.
Ideen om å kravle ned i trange grotter og huler under bakken er vel nok for å få de fleste av oss til å bli ubekvem. Når man da legger til spenning i vennegjengen, kollapsende tunneler og ikke minst grufulle skapninger som bor ned i grottene som gjemmer seg i skyggene, har man en ganske effektiv oppskrift på en nervevrakene og intens skrekkopplevelse.
Gjennom bruken av skygger, mangelen på lys og trange ganger skaper filmen en ordentlig følelse av klaustrofobi, som aldri gir slipp. Det hjelper også at skapningene i filmen er utrolig ekle og nifse, spesielt siden de har mørket på sin side. Måten de sakte men sikkert introduserer skapningene er høyst foruroligende, spesielt det første glimtet, som er så kort at de fleste knapt kommer til å merke det.
Dette er definitivt den skumleste filmen jeg har sett så langt på årets festival, ikke bare på grunn av settingen og skapningene, men også ved hjelp av noen utrolig effektive og unike jump scares. Til det punkt at den fikk meg faktisk til å fysisk skvette i sete, noe som sårt skjer. Selv om ikke en eneste av grottene i filmen faktisk er ekte, klarer den gjennom et fabelaktig produksjonsdesign å føles helt troverdig ut, noe som igjen forsterker frykten. Slutten er også noe av det mest rystende og dystert jeg har sett i en skrekkfilm på lenge.
The Descent har ikke tapt seg med årene, og selv 20 år etter sin debut er det fortsatt en særdeles nervepirrende, urovekkende og direkte skummel skrekk thriller. Hvis dette ikke gir deg klaustrofobi, tror jeg ingenting vil.
«Wrong Turn 2: Dead End» (2007) – regi av Joe Lynch
Jeg har dessverre ikke sett den første Wrong Turn filmen, men det stoppet meg ikke fra å storkose meg med oppfølgeren. Det er overdreven, klisjefylt, tullete og ekstremt vulgær, altså en perfekt rett på DVD B-slasher.
Jeg har et litt fiffig forhold til Joe Lynch. Under Ramaskrik 2023 viste de Suitable Flesh, en film som han også regisserte. Jeg var ikke særlig begeistret med den, noe jeg uttrykte i min anmeldelse på Letterboxd, og Joe Lynch selv kommenterte på den. Selv om jeg syntes dette var litt rart, var det åpenbart med glimt i øyet, men helt siden har jeg hatt en fascinasjon med ham. Jeg ble da positivt overrasket når jeg så at han var gjest under årets festival og i tillegg skulle vise sin regi debut, som ironisk nok var langt bedre enn hans nyeste film.
Den handler om seks fremmede som skal delta i en overlevelses realityserie ute i skogen, men finner raskt ut at de ikke er alene der ute. Fordi i skogen bor det nemlig muterte innavlete hillbilly kannibaler, som er sulten på reality-deltagerne. Hvis det ikke høres ut som den mest underholdende oppskriften på en slasher, så vet ikke jeg.
Det som gjør filmen så gøy er hvor useriøst den tar seg selv, alle skuespillerne er overdrevne, karakterene er så hule som man får det, og volden og gørret går så langt at det blir komisk. Den er samtidig utrolig godt gjennomført, alt er gjort med et tykt lag med humor og selvbevissthet, og volden er svært kreativ i sin grusomhet. Joe Lynch kommenterte etter filmen hvordan han på sett og vis utfordret 20th Century Fox med hvor mye han kunne komme unna med, og jeg er evig takknemlig for at de faktisk lot ham.
Wrong Turn 2: Dead End er det perfekte botemiddelet for kjedsomhet, siden den er rett og slett noe av den teiteste og artigste skrekken jeg har sett på lenge. Og jeg må takke Joe Lynch for å komme hele veien fra USA for å velsigne oss med sin obskure slasher perle.
