Ramaskrik viser i år flere zombiefilmer som har utforsket en av skrekkfilmens mest gjenkjente monstre på vilt ulike måter. «We Bury the Dead» og «Trizombie» er to nye innslag som setter hver sin egne vri på hvordan menneskeheten takler en zombieapokalypse. De gir innblikk inn i hvordan klassiske horror-tropes kan bli brukt for både lett moro og kompleks vemodighet.
We Bury the Dead (2025) – regi av Zak Hilditch
I We Bury the Dead foregår zombieutbruddet på en litt annerledes måte; Etter et militært eksperiment ledet til at alle på Tasmania døde på under ett sekund, blir frivillige sendt ut til øya for å hente ut og identifisere de døde. Vi følger Ava der hun har meldt seg frivillig etter at mannen hennes hadde falt offer for katastrofen, når rykter sprer seg om at noen av ofrene våkner til live igjen. I Avas søknad drevet av et desperat håp om å finne en liten resterende del av ektemannen, utforsker filmen hvordan det er å miste noen så utilgivelig brått.
Musikk og lyd er nok det som virker mest for både den direkte skrekken og det mer slående emosjonene. I forhold til det mer storslåtte lydsporet vil jeg si at det er litt for mange close-ups, slik at kinematografien og musikken ikke helt henger sammen og vi mister mange scener som kunne hatt en sterkere effekt. Det er flere råe stunder, men mye av midtdelen mangler en type sammenheng og jeg merket at jeg ble litt satt ut av storyen. Slutten er heldigvis mer tankevekkende og gir en større betydning til filmen for min del. Med litt andre valg hadde denne filmen slått meg mye hardere, og jeg sitter igjen med et sterkt ønske om at den hadde nådd en mer tett knyttet utvikling i løpet av handlingen. Allikevel merket jeg at jeg gikk ganske rørt ut av salen, nettopp på grunn av den siste akten. I tillegg merket jeg at noen av klippene vi fikk ga en følelse av en hevn-film, noe som kan røre interessante paralleller jeg tror kan utforskes mer i liknende prosjekter.
Der jeg personlig ikke ble meget rørt av Håndtering av Udøde (2024), vekket We Bury the Dead mer av følelsene jeg tror den norske filmen sikter mot å fremkalle. Jeg resonnerer nok sterkere med det å få noe avbrutt uferdig, og det å fortvilt henge fast i å prøve å vende tilbake tiden og få avrundet noe som allerede er fortapt. Forskjellene mellom de to filmene ligger i nyansen, selv om formålet i grunnen er likt.
Trizombie (2024) – regi av Bob Colaers
Nå over til den stikk motsatte enden av skrekkfilmskalaen – fra et forsøk på en «virkelighetsnær» tragedie til usjenert komedie. We Bury the Dead bruker frykten for tårer og sorg, mens Trizombie tøyer blod og apokalypse til noe absurd koselig. I motsetning til filmen over, prøver ikke Trizombie å undergrave forventningene våre, men spiller heller på det velkjente. Det nye i Trizombie er at vi følger en rollebesetning der alle hovedkarakterene har down syndrom. Mens hovedpersonene våre prøver å navigere det plutselige zombieviruset der alle utenom dem virker å ha blitt smittet på kort tid, blir utfordringene møtt med samhold og samhandling.
Filmen har en ganske «hjemmesnekra» følelse, men det ødelegger ikke noe for stemningen. Det viktige er at man lener seg inn i det – du ser jo på en film der alle blir til tankeløse menneskeetende zombier tross alt. Filmen er litt rotete og krever at man ikke henger seg opp i alt for mye logikk. Allikevel er dette både en viktig film som skaper plass, samtidig som den minner oss på at skrekkfilm ikke bare må være blodig alvor. Det er mange skrekkfilmer som prøver å ta seg selv og sjangeren unødig seriøst, og glemmer at det er noe moro med det å bli litt skremt. Filmen følger mange typiske zombiefilm-pæler og introduserer oss til en mangfoldig vennegjeng med veldig ulike og sterke personligheter. Det er tydelig at de som har vært med å lage den har kost seg, og at dette er et personlig og lettsindig prosjekt som tvers gjennom er skapt for underholdning.
Festivaler som Ramaskrik viser spenn på hvordan man kan gå forbi et monster, og utforske ulike måter filmer rører og påvirker folk. I bunn og grunn er filmene skrekkfilmer som i stor grad kan klassifiseres inn i samme verden, men disse to kunne ikke vært mer ulike. We Bury the Dead viser nedbrytelse av menneskelig samhold etter en katastorfe, mens Trizombie viser styrkingen av det.
Jeg mener at de to filmene er prima eksempler på hvordan en fortelling som har blitt gjenfortalt mange ganger kan utvikles i det uendelige, og hvordan skrekksjangeren kan brukes til å vekke alle slags type lag av emosjoner.
