Klarer hollywoodstjernene å ringe inn årets jul? Ikke helt.
Når selveste julenissen kidnappes fra Nordpolen rett før juleaften, må hans lojale sikkerhetsvakt slå seg sammen med en beryktet dusørjeger for å redde han og julen.
Filmen er proppet full, og da mener jeg PROPPET full med Hollywoodstjerner. I rollen som julenissen, med kodenavnet «Red One» finner vi J.K. Simmons, mens sikkerhetsvakten hans Callum Drift spilles av Dwayne «The Rock» Johnson. Han må ufrivillig samarbeide med den mildt alkoholiserte dusørjegeren Jack O’Malley, som spilles av Chris Evans. I filmen får vi til og med norsk representasjon i form av Kristofer Hivju, som nesten er ugjenkjennelig i rollen som Krampus, julenissens semionde halvbror.
Men ikke engang et stjernespekket cast kan redde filmen fra sin egen uorginalitet. Plottet i seg selv byr ikke på noen særlige overraskelser. Hjelp, julen står på spill og noen må redde den. Likevel klarer den å bli enda mere generisk. Julesanger som konstant spilles i bakgrunnen — check. En som har mistet julegleden eller troen på julenissen — check. Gaver, juletrær, snø — check, check, check. Og når snøen i filmen verken ser ekte eller kald ut, er det et meget dårlig tegn. Det kan nesten virke som om de har prøvd å presse inn alt som kan forbindes med jul i et forsøk på å tvinge frem julestemning, men resultatet blir det motsatte.
Filmen har også gjort noen snodige kreative valg, som å erstatte vanlige snømenn med snømenn med
six pack, og bytte ut den klassiske, julenissen med en muskuløs versjon som tar 500 push-ups og benker 400 kg. Disse forsøkene på å være original gir ingenting nyttig til filmen, og det virker mer som om de prøver å tvinge frem humor eller en moderne vri uten å tilføre noe ekte verdi til historien eller karakterene. Det hele føles ugenuint og følelsesløst.
For meg falt alle vitsene flatt, og de følelsesladde øyeblikkene virket påtatt. Dialogen var klisjéfylt og monoton, og skuespillernes fremføring føltes enten følelsesløs eller overdrevet, uten noen balanse. De fleste av karakterene var uoriginale, og uten noen ekte form for dybde eller utvikling. Det virket som om de fleste av dem kun var laget for å fylle en spesifikk funksjon i historien uten å gi noe særlig varige inntrykk. Actionscenene manglet intensitet og var lite engasjerende, og den tunge bruken av CGI gjorde det heller ikke bedre.
Og for ikke å nevne filmens tempo, som nærmest ga meg whiplash. Historien i første halvdel av filmen raser av gårde i et forsøk på å etablere altfor mye på kort tid, noe som gjorde det utfordrende å henge med. Andre halvdel sakker ned tempoet drastisk, som resulterer i en langtekkelig midtdel — her kunne det definitivt ha vært gjort noen kutt for å holde interessen oppe.
Filmen gir halvveis logiske forklaringer på julespørsmål som lenge har vært ubesvart: Hvordan klarer julenissen å levere pakker til alle barn på én natt, hvordan flyr reinsdyrene og hvordan kommer han seg ned pipa? Men ved å gi spesifikke forklaringer på dette forsvinner litt av selve magien ved julen. Jeg tenker at julemagi bør få være julemagi.
Som en film i sjangeren actionkomedie plasserer Red One seg nokså langt under midt på (jule)treet. Den er forglemmelig og risikerer dermed å drukne i mengden av julefilmer og actionkomedier som allerede finnes. Er det julestemning man søker etter er det kanskje ikke her man bør lete.
"Red One" regissert av Jake Kasdan. Med: J.K. Simmons, Chris Evans, Dwayne Johnson, Lucy Liu og Kristofer Hivju. Spilletid: 2 timer og 3 minutter. Land: USA. Aldergrense: 9 år. På kino: 8. november
