The Dance of Reality – Regi: Alejandro Jodorowsky – Caméra One / Le Soleil Films – 2 t. 10 min.
Kultfilmlegenden Alejandro Jodorowsky, har i fem tiår forbauset oss med slike spirituelle og makabre filmer som El Topo, The Holy Montain og Santa Sagre. Noen av hans filmer har vært så sære at han har hatt store vansker med å få penger til å finansiert sine filmer, og det er derfor det har gått tjuetre år mellom The Rainbow Thief fra 1990 til hans nyeste film The Dance of Reality. Selv om han fikk de pengene han trengte til å produsere denne filmen, er penger noe man må ofre for kunsten, mener Jodorowsky. Dette er noe som også er et av temaene i hans nyeste film.
Til tross for at Jodorowsky er født og oppvokst i Chile, er The Dance of Reality den første filmen han har laget i sitt eget hjemland, for han har hovedsakelig laget filmene sine i Mexico og Frankrike, hvor sistnevnte er det landet han bor i permanent. Grunnen er at denne filmen er hans mest selvbiografiske, filmet i landsbyen han ble født og vokste opp i, en by Jodorowsky selv mener ikke har forandret seg mye siden han bodde der, og hvor det er det samme problemet med fattigdom som rår.
Filmen er en adaptasjon av Jodorowskys egen roman med samme navn, som er veldig løst basert på hans egen oppvekst. Selv om man kan si at han har lagd et tykt lag med sukker i forhold til hva den egentlige og enda mer tragiske historien. Filmens hovedperson Alejandro har et ganske tøft liv. Han har en voldelig far, Jaime (spilt av Jodorowskys egen sønn Brontis), som ser på Stalin som sin gud. Han tar heller ikke større hensyn til Alejandros mor, Sara, som elsker sin sønn høyere enn alt annet, fordi hun tror han er en reinkarnasjon av hennes far. Alejandro blir også mobbet av de andre barna på grunn av sin jødiske bakgrunn.
Dette er ikke bare en film tilegnet Alejandro, men den bruker også mye tid på hans far, om hvordan han prøver brutalt å maskulinisere sin egen feminine sønn, men også hvordan hans kommunistiske virksomhet kan få fatale følger. Jodorowsky selv har sagt at han hatet sin egen far, men i denne filmen virker det som om han vil skape en slags form for forsoning. I vært fall er denne delen av filmen viet som en politisk kritikk mot Chiles brutale diktator Ibáñez og i mot kapitalismen og folks pengegriskhet generelt.
The Dance of Reality viser at det fremdeles er mye futt og fart i Jodorowsky, som er godt oppe i åttiårene, men den er langt i fra like ærefryktig og spirituell, slik som El Topo og The Holy Mountain. Det ligger vel i tittelen på denne filmen at den til en viss grad har føttene plantet i virkeligheten, men det betyr ikke at filmen leverer, fordi den inneholder mange av de samme elementene som kjennetegner Jodorowskys absurde verdensbilde. Som for eksempel hans vidunderlige mennesker, av alle former og handikap, som alle har sine morsomme og ikke minst tårevåte øyeblikk.
Men i denne filmen er det kanskje de morsomme handikapene mer i fokus, og det samme gjelder også de andre aspektene ved denne filmen. Selv om det er mange morsomme øyeblikk, så er det nok av ren slapstick at latteren kommer. Men noen få skandaløse øyeblikk er det også, som er en del av Jodorowskys bisarre mørke humor, som blant annet hinter til et Ødipus-forhold mellom mor og sønn, i tillegg til noen andre rare seksuelle fetisjer. Ellers var det ikke like mye futt som man kunne ha forventet fra en Jodorowsky-film. Man kan si at dette er hans letteste film til nå. Jeg likte også veldig godt at han selv er med i filmen, som filmens forteller og som den eldre Alejandro som betrakter, og til tider omfavner, sitt unge jeg. Dette gir filmen et sterkt personlig preg som er uerstattelig og som til en viss grad også redder filmen.
Heldigvis er filmen visuelt vakker, med Jodorowskys sirkusestetikk vel intakt, med all den sprø symbolismen som kritiserer alt fra politikk, ideologi og religion. Et eksempel er når omstreiferen ber om penger fra en prest, men får en tarantella istedenfor. I filmens åpningsscene holder Jodorowsky en monolog om hvordan penger forgifter vår hverdag og hvordan penger renner som blod i våre årer. Selv det ladet opp til at dette skulle være en film som skulle fordype seg i nettopp dette temaet, virket det som om filmen ikke klarte helt å reflektere hvorfor penger er ondskap. Det virker dessverre som om Jodorowsky viser flere positive aspekter med penger fremfor de negative og det virker nesten sånn at denne åpningsmonologen ikke hadde trengt å være med, siden det er langt dypere temaer som blir tatt opp i denne filmen, og det virker ikke som om noen av hovedkarakterene noen gang har slike problemer.
The Dances of Reality, er kanskje ikke den mest spektakulære av Jodorowskys filmer, men en verdig film som det er mye liv og moro i, i det som kan betraktes som Jodorowskys svar på Fellinis Armacord, på den måten at det er en nostalgisk beretning om barndomsårene. På samme måte som Fellini har han også i denne filmen den samme livlige karneval- og sirkusestetikken som man gleder seg til å se hver gang man setter seg ned med en Jodorowsky-film. Nevnte jeg forresten at Alejandros mor synger alle sine replikker med operastemme?
