The Theory of Everything – Regi: James Marsh – Storbritannia – 2 t. 3 min.
Et av årets Oscar-favoritter er The Theory of Everything, som tar for seg den rørende historien om kosmologen og fysikeren, som med bestselgeren A Brief History of Time, er i dag kjent som en av de mest briljante geniene i århundret: Stephen Hawking.
Eddie Redmayne (Les Misérables, My Week with Marilyn) har tatt for seg den store oppgaven å spille den unge Stephen Hawking, som på 60-tallet studerer fysikk ved universitet i Oxford. Her møter han den søte kunststudenten Jane (Felicity Jones) og til tross for ulik fagfelt og trosretning (Stephen er ateist, mens hun er en hengiven kristen), finner de tonen veldig fort. Stephen jobber videre med å studere tid, for å finne en ligning som forklarer alt, inntil han en dag mister balansen og oppdager at han har motonevronsykdom.
Regissør James Marsh står bak min store dokumentarfavoritt Man on Wire (som også vant Oscar for beste dokumentarfilm). Den fikk frem en sterk motivasjon og mestringsfølelse som jeg håpet å se her. Han klarer ikke å toppe sin tidligere dokumentarfilm, men The Theory of Everything klarer mer enn nok å tilfredsstille meg. Jeg visste en del om bakgrunnen hans, så for en som allerede kjenner historien, føles filmen som en steg-for-steg gjenfortelling slik man er mer vant til BBC-filmer som går rett til billighylla på Platekompaniet. Den er meget konvensjonell og standard britisk biografifilm vi finner ofte i den såkalte “awards-season”.
Eddie Redmayne gjør hans mest givende rolle noensinne. Han er verdig Oscar-nominasjonen og jeg har litt lyst til at han skal ta med statuetten hjem. Allerede fra filmens begynnelse aner vi symptomene fra denne fryktelige sykdommen, og han treffer alle detaljene til punkt og prikke. En skuespillerprestasjon på nivå med Daniel Day-Lewis i Min venstre fot, bærer Redmayne denne filmen så bra at til og med Stephen Hawking i ekte person brøt ut i tårer etter å ha sett filmen.
Filmens struktur er nydelig satt opp, den er engasjerende og greier å balansere de ulike elementene ganske greit. Fokuset ligger mer på det romantiske aspektet istedenfor Stephen Hawkings liv innenfor fysikken og kosmologien. Jeg synes det er litt synd (og jeg hadde det samme problemet med The Imitation Game), men det landes trygt og godt, for det er nemlig så fornøyelig å se kjemien mellom Redmayne og Jones på skjermen. Bak fjesene deres skimter vi hvordan de egentlig føler for det som skjer, alt fra kjærlighetslivet til Hawkings fryktelige sykdom. Felicity Jones gjør en fremragende jobb, da vi ser det store arbeidet hun gjør for Stephen, men samtidig skotter alle følelsene og tankene som bygger seg opp i henne.
Den tar ingen sjanser, gjør noe ekstraordinært, prøver ikke å være unik, eller er en så mesterlig utført film at den vil motstå tidens tann slik som biografifilmene Patton, Lawrence of Arabia eller Der Untergang. Denne her er nok dessverre glemt innen ti år tid. Likevel ville jeg absolutt anbefale alle å se The Theory of Everything, siden den er teknisk god, meget rørende og har to helt uimotståelige karakterer, selv om filmen kanskje mangler det lille ekstra.
