På Netflix: Under the Sun (Vitaliy Manskiy, 2015)
Under the Sun ble presentert til Nord Korea for å være en propagandafilm for dem, lite ante de at den ukrainske regissøren Vitaliy Manskiy lot kamera gå mellom de planlagte propagandaopptakene og at dette også ble med i den endelige filmen. Denne dokumentaren gjør altså to ting på en gang: den viser hvordan propagandamaskineriet i Nord Korea foregår for å produsere deres egne versjoner av «fake news», men tar oss også med bak kulissene for sammenligning og viser noe av hvordan ting egentlig er. Skriptet, som handler om en «ordinær nordkoreansk familie og en datters forberedelser til å bli en del av barnas union – hennes første steg til å bli en del av systemet i verdens beste land» ble gitt til filmskaper og nøye gjennomgått for å se at filmskaperen gjorde alt på den riktige måten. De har nok ikke sett den endelige versjonen som nå er tilgjengelig på Netflix.
Et eksempel tidlig i filmen illustrerer filmens to sider: det blir bestemt for en «tekstilindustri-scene» at en som egentlig er journalist skal spille en ingeniør som skal fortelle hvordan syerskene skal gjøre jobben sin. Men fordi han er journalist, vet han jo ikke hvordan han skal formidle dette. Før den egentlige scenen blir spilt inn forteller derfor den ene syersken hva han skal si, mens kamera ruller uten at de er klar over det. Deretter ser vi hvor konstruert scenen de prøver å få til som stadig blir avbrutt med blant annet pirking på hvordan hver eneste setning skal bli ordlagt. Under the Sun makter på denne måten å komme under den veldig falske fasaden med parader, nasjonsbygging med tung symbolbruk og et ønske fra regimet sin side om å fremstille situasjonen bedre enn det den er – og viser hvordan Nord Korea systematisk forsøker skjule sannheter foran kamera. Det er gjort helt uten bruk av «Voice of God» fra regissør av det endelige produktet, bildene både foran og bak scenen får snakke for seg selv.
- Ole Johnny Fossås
På Netflix: First They Killed My Father (Angelina Jolie, 2017)
I First They Killed My Father, alternativt A Daughter of Cambodia Remembers, følger vi alt faenskapet som skjedde i Kambodsja under Khmer Rouges tid ved makten gjennom øynene til Loung Ung (Sareum Srey Moch), ei ung jente på syv år. Dette er på ingen måte en unik film, eksempelvis greide jeg ikke å unngå å trekke paralleller til Netflix egen Beasts of No Nation (2015) (spesielt midt i filmen hvor Loung blir tvunget til å trene som barnesoldat for Khmer Rouge har ganske mange likhetstrekk med Beasts of No Nation), men det gjør det ikke til en dårlig film.
Det er flere grunner til at dette er en film man bør ta seg tid til å se. Blant annet fant jeg det interessant hvordan historien er fortalt. Siden vi følger hendelsene gjennom øynene til et barn så blir det ikke brukt tid til å reflektere på hvorfor ting skjer. Det store politiske spillet finnes ikke i denne filmen, og vi ser utelukkende det Loung selv ser og vi forstår det Loung selv forstår. Dette gjør at filmen ikke blir tynget ned av et enormt politisk bakteppe eller unødvendige personligheter.
En annen grunn, som kanskje er litt mer for de spesielt interesserte, er at denne filmen har begynt å generere en del “Oscar-buzz”. Den har blitt valgt ut til å være Kambodsjas bidrag til beste utenlandske film og det ser ut til at kampanjen faktisk har litt vind i seilene. Det som taler mest imot den er nettopp det at den er distribuert via Netflix. Men, på tross av dette så ser det ut til at filmen i det minste kan få litt oppmerksomhet når prissesongen begynner å nærme seg. Det kan med andre ord være verdt å holde et lite øye med det og se om de gamle pampene faktisk greier å tilpasse seg et nytt marked. Slikt sett kan denne filmen være starten på en interessant diskusjon.
Det er mye som kan bli skrevet og sagt om First They Killed My Father og det jeg har tatt opp her over er bare toppen av isfjellet. Så det beste å gjøre blir rett og slett å finne frem Netflix en kveld og sette seg godt til rette for å se filmen.
- Jørgen Ward Søderstrøm
