Frå Netflix: Sigfred – 13 Reasons Why
Har du en facebook-konto så har du nok fått med deg denne seriens eksistens. Sjelden har jeg sett så mange ads for en Netflix-serie som denne. Det blir et massivt irritasjonsmoment, og det føles omtrent som verden prøver å skamme deg for at du ikke har sett den enda. Det er litt der jeg kom fra før jeg så serien. Men etter å ha brent igjennom de 13 episodene, så tipper jeg selv hatten til reklamene, og har du ikke falt offer for reklamene enda, så håper jeg at jeg kan fullføre den jobben.
13 Reasons Why handler om Hannah Baker, en nyinnflyttet livlig High School-jente. Idet serien begynner får vi høre at hun tok sitt eget liv, og at dette har satt et preg på både skolen, elevene og byen. Etter seg har hun lagt igjen 7 kassetter, med 13 innspilte sider, hver av dem som forklarer en grunn til at hun drepte seg selv, hver av dem dedikert til en person hun stiller ansvarlig.
Serien foregår ganske sømløst i både fortid og fremtid, hvor vi hovedsakelig følger vår hovedkarakter Clay imens han hver episode hører igjennom en kassett, og får innblikk i hva som faktisk skjedde. Raskt finner han ut at nesten hele skolen er involvert, og at folk konspirerer for at ingen noensinne skal finne ut hva hun forteller om i kassettene.
Det er et mysterie som ofte minnes om en high-school versjon av Twin Peaks, uten den surrealistiske Lynch-viben vel å merke. Det er en serie som slår hardt, og som setter mobbing i et helt annet lys enn vi vanligvis gjør. Dette gjør det til en veldig kraftig, og til tider vanskelig serie å se på, både visuelt og emosjonelt. Men som mye av det som er vanskelig å ta inn, så er det viktig å ta inn. Selvfølgelig er veldig mye av serien overdramatisert, men den sier ufattelig mye viktig om hvordan det er å være i den alderen, og hvordan et snøfnugg av mobbing raskt kan føre til et snøskred.
13 Reasons Why fortsetter i den gode rekken av serier du virkelig ser at Netflix har tatt en sjanse på. En virkelig sjanse der de ikke er redd for å si det de vil si, som resulterer i noen av de mest hjerteskjærende episodene av TV jeg noensinne har sett. Sjekk det ut på eget omhu, gjerne alene, med mindre du vil vise sidemannen ditt “ugly cry”-face, for det kommer til skje.
https://www.youtube.com/watch?v=JebwYGn5Z3E
Frå NRK: Wolf Children (Mamoru Hosoda, 2012)
Omtrent all animasjonsfilm frå japanske Studio Ghibli er fantastisk, men ikkje all fantastisk animasjonsfilm frå Japan kjem frå det studioet. Her er eit glitrande døme på at dei har flust med sterke forteljarstemmer i landet.
Wolf Children er ei eventyraktig forteljing. I røynda døydde ulven ut i Japan i 1905, men i det filmen tar til er det minst ein varulv igjen. Studenten Hana forelskar nemleg seg i ein gut som viser seg å vere nettopp det. Dei får born saman, ei jente, Yuki og ein gut, Ame, som begge arvar ulvegenane. Den vaksne varulven kan i denne mytologien bestemma sjølv når han skiftar form, men borna har ingen kontroll. Dei hoppar fram og tilbake utan forvarsel, noko som sjølvsagt lagar trøbbel. Når Hana endar opp som åleineforelder blir livet i byen for hardt, og dei flyttar ut på bygda. Der kan Yuki og Ame både gå på skulen som normale born, og leika i skogen som ulvar. Men spørsmålet er kva del av dei som utviklar seg best…
Filmen er vakker på den måten berre japansk animasjon får til å vere. Historia er velfortalt med forteljartrekk som minner både om Ghibli so vel som Pixar – spesielt i fyrste akta. Det er ein sår film, som til tross for sine overnaturlege element har høgst menneskelege kjensler i fokus. Det er ein sjeldan oppveksthistorie som tek seg like mykje tid til utforska forelderens kjensleliv som bornas. Dei to sidene av same sak utgjer til saman ein knallgod film.
NB! NRK har denne filmen tilgjengeleg fram til 30. november 2017.
