Denne helgen har den mye omtalte storfilmen Venom (R.Fleischer) premiere her i Norge. Etter storsuksessen Spiderman: Homecoming teamer Sony og Marvel nok en gang opp igjen, for å presentere alles favoritt anti-helt. Den har blitt slaktet av kritikere over hele verden, og jeg kan godt skjønne hvorfor.
Den gravende journalisten Eddie Brock (Tom Hardy) har alt man kan ønske seg; drømmejobben, et flott hus i San Fransisco, en søt katt og Anne (Michelle Williams),- hans forlovede. Men dagen han bestemmer seg for å gå opp mot den arrogante og kyniske vitenskapsmannen, og lederen for “The Life Foundation” Carlton Drake (Riz Ahmed) mister han alt. Eddie er nemlig på sporet av noe stort.
Overpopulasjon og global oppvarming er noe vi ikke kan stoppe, så for å overleve må man se forbi jordkloden for å finne en fremtid. Og når et av Drakes romskip kræsjlander i en liten by i Indonesia, kommer svaret til jorden. Fire glass med en bevegende substans,- symbiotene. For at hans symbioter skal kunne overleve her må de spleises med en annen skapning, og med den perfekte match vil de oppnå full symbiose. En perfekt ny art som kan overleve på andre planeter.
Etter en rekke grufulle menneskeforsøk, får Eddie hjelp til å bryte seg inn i Drakes lab for å avsløre han en gang for alle. Men under hans klønete forsøk på å avdekke Drake og gjenopprette sin ære, blir han smittet av en av “parasittene”. Og gjennom perfekt symbiose, deler han nå kropp med en alien som kaller seg selv Venom. Eddie som alt har mistet det han har kjært, må nå prøve å overbevise seg selv om at han ikke har blitt gal, samtidig som Drakes agenter gang på gang prøver å fange han og hans nye “partner in crime”.
Filmer som forvirrer kan på en måte være spennende, om det er gjort med intensjon. Men i Venom skjer det så mye at du sitter igjen med spørsmål av helt feil grunner. Man håpet kanskje at dette endelig kom til å være en litt mindre “barnevennelig” introduksjon av en Marvel karakter, men to billige jump-scares er ikke nok til å holde interessen oppe. Den evige katt og mus leken er kjedelig og det hele blir utrolig uorginalt, i tillegg til at man tydelig kan se hvilke scener de har valgt å bruke penger på å ikke. Det virker som at regissøren bare ga opp i visse scener, som ender med å se helt tullete ut. For å ikke snakke om Tom Hardys dårligste prestasjon noen sinne.
Tom Hardy har briljert både på tv-skjermen og kinolerrettet i mange år, gjennom sine litt spesielle roller, men det å spille en helt vanlig fyr, virker som det vanskeligste han har gjort til nå. Han prøver for hardt å være den nonchalante journalisten og han blir nesten slitsom å se på som redd og nysmittet. Det eneste han gjør bra er selve Venom, mens Eddie Brock er pinlig ille. Det kan nesten virke som at Fleischer har sagt: “hvis du går som om du har en pinne i rumpa, da ser du sykt kul ut”. Det føles som at han ikke klarer å blomstre med mindre han har på en maske eller kostyme fra en annen tid.
Og man kommer ikke utenom Michelle Willams’ hår, som aldri beveger seg. Det ser ut som to gardiner foran ansiktet hennes gjennom hele filmen, og med et like uttrykksløst ansikt som Kristen Stewart, blir hele karakteren Anne et stort gjesp.
Hvis man har null forventinger til filmen, kan dette være helt ok underholdning. Om du forventer mer av en film enn en kul motorsykkel, skyting, eksplosjoner og ok animerte aliens, så vil jeg ikke anbefale å betale for å se denne på kino. Noe nostalgi kan gjøre opp for noen feilene, men vil likevel påstå at denne filmen kanskje heller kan treffer et tenåringspublikum. Hvis den skulle fått et terningskast, hadde terningen vist: meh.
Venom – Regissert av Ruben Fleischer; med Tom Hardy, Michelle Williams, Jenny Slate, Riz Ahmed.; Spilletid: 1 t 52 m. Land: USA. Premiere: 5. oktober 2018. Aldersgrense: 12 år
