Årets dårligste?
The Big Wedding – Regi: Justin Zackham – Two Ton Films / Millennium Films Det beste og det verste med The Big Wedding er at den varer i snaut halvannen time. Det er bra fordi filmen er fryktelig dårlig, men dumt fordi den kanskje (og dette er et stort kanskje) kunne vært bedre dersom den hadde hatt litt mer tid til rådighet. Vi presenteres nemlig for en enorm mengde plotlinjer, hvorav flesteparten kun dukker opp som begrunnelse på hvorfor det i det hele tatt er så mange skuespillere med. Hovedhistorien forsvinner raskt i et mylder av andre absurde scenarioer, uten at noen av dem verken er morsomme eller interessante. Selv ikke en tungvekter som Robert De Niro klarer å løfte dette manuset noe særlig, og ærlig talt virker det ikke som om han prøver spesielt hardt heller. Andelen skuespillere kan deles opp i to grupper på fire – en eldre og en yngre generasjon. De eldste har til sammen 20 Oscar-nominasjoner og minst én statuett hver, så noen forventninger burde det være lov å ha. Vel, de møtes ikke. Både Sarandon, De Niro, Williams og særlig Keaton kunne spilt disse rollene i søvne, og sannsynligvis har de valgt å spille i denne filmen av helt andre grunner enn å utfordre seg selv. Heldigvis har de allerede nok av filmer på CVen som forhåpentligvis kommer til å bli husket lenge etter at denne tragedien har gått i glemmeboka. For det er i glemmeboka den hører hjemme; i den glemmeboka som står nederst, innerst på et støvete bibliotek der ingen noen gang finner den igjen. Og kanskje man en gang er nede på dette biblioteket og oppdager at joda, det finnes faktisk en vits eller to her som får en til å trekke på smilebåndet, og joda, Amanda Seyfried og Ben Barnes er attraktive og karismatiske mennesker, og joda… Nei, det er faktisk de to eneste positive tingene, vi lar den støve videre, det er langt i fra nok til å skulle bruke tid eller penger på å se denne filmen. Planer om kino i helgen? Se hva som helst annet enn The Big Wedding. Om så eneste alternativ er et tomt lerret i en mørk sal – velg det.
En ny generasjon Trekkies
Star Trek: Into Darkness – Regi: J.J. Abrams – Paramount Pictures På tross av min store fascinasjon for science fiction filmer har jeg aldri vært en særlig fan av Star Trek, eller Trekkie om man vil. Til det har kildematerialet rett og slett vært for massivt. Det har vært for mye å sette seg inn i med elleve filmer og to TV-serier. J.J. Abrams har med Star Trek (2009) og nye Star Trek: Into Darkness åpnet serien for en ny generasjon. For det er ingen tvil om at Star Trek: Into Darkness strekker seg etter nye fans. Etter at tidsflørten i forrige film åpnet for muligheten til å lage universet helt på nytt, har Abrams og manusforfatterne gjort nettopp dette. Ett år etter hendelsene i forrige film mister Capt. Kirk nok en gang kontrollen over USS Enterprise, samtidig som et terrorangrep ryster føderasjonen. Gjennom jakten på gjerningsmannen John Harrison, spilt mesterlig av Benedict Cumberbatch, introduseres vi for gamle fiender med en ny vri. Det er godt å se at ingen forkunnskaper er nødvendige for å nyte filmen. Samtidig får man seg et par aha-opplevelser om man har litt innsyn i det foregående materialet. Som sagt så spiller Cumberbatch strålende i filmen. Hans motivasjon til å angripe føderasjonen kommer godt frem og på en flott måte bygger vi sympati med karakteren. Chris Pine gjør en god rolle som Kaptein Kirk og Zachary Quinto overbeviser som Spock, en rolle det neppe er lett å leve opp til. Star Trek fikk en del kritikk for effektene, i all hovedsak den overdrevne bruken av lens flare. Jeg kan med glede melde om at Into Darkness er så og si fritt for fenomenet. Filmen leverer alt fra rene, steriliserte og hvite futuristiske miljø til mørke ruiner med en post apokalyptisk følelse. Om det er noe jeg må pirke på så er det 3D-effektene. Jeg er skuffet over at Abrams lot seg overtale til å konvertere filmen til 3D i etterkant. Dette gjør den til tider unødvendig mørk, og tekstingen er som alltid irriterende og distraherende. Star Trek: Into Darkness introduserer det massive universet til en ny generasjon Trekkies, og fungerer på samme tid godt som en egen Sci-Fi-opplevelse.