«Space Jam: En Ny Legende» – Søt komikk med ekkel undertone
Jordan i innbytt mot James, men Snurre Sprett forblir! Space Jam er endelig tilbake! Det er nå hele 25 år siden første Space Jam var å se på kino, med den alltids karismatiske kongen av basket Michael Jordan i hovedrollen. Filmen har for mange blitt et kjært barndomsminne men de aller fleste kan si seg enig i at noe mesterverk er den ikke. Det den er derimot er en tidskapsel tilbake til 90-tallet. Alt ved den oser tiåret: filmens stjerne, klisjeene, referansene, stilen, osv. I år, 2021, har vi fått en oppdatering på alle disse frontene, hvor vi i Space Jam: En Ny legende ser nåtidens beste spiller i hovedrollen, LeBron James. LeBron som spiller seg selv er en far med oppfatningen at «ball is life», og forsøker iherdig å presse sin yngste sønn Dom (Cedric Joe) inn i sporten. Imidlertid er sønnen langt mer interessert i spillutvikling fremfor ballsport, og ønsker å bruke tiden sin på det slik at han kan være seg selv. Når LeBron blir spurt av Warner Bros om muligheten for å være selskapets maskot tar han med seg sønnen på møtet. Møtet er stelt i stand av selskapets veldige algoritme, Al G. Rhythm (Don Cheadle), og Rhythm blir lettere forbannet når LeBron står over tilbudet. Ettersom Al G. Rhythm er, vel, en algoritme er han også en helelektronisk skapning i stand til å forme alle slags verdener han vil. (Verdener innad Warner Bros. Reportoar vel å merke) På slu vis lurer algoritmen LeBron og Dom inn i hans tekniske verden, og eneste veien ut er ved å vinne basketball! LeBron bygger sitt lag opp med Looney Tunes sine mest elskede karakterer og slapstick medfølger. Man kan få et mikset inntrykk av denne filmen. På den ene siden er det gøyalt å se motpolene LeBron og Snurre Sprett i tottene på hverandre, men likevel virker hele filmen som en enorm reklame for Warner Bros sitt filmbibliotek fremfor å være en film som vil formidle en gøy historie. Den føles noe så grassalt som en gigantisk markedsføring, med elementer fra både Game of Thrones, Harry Potter og Hannah -Barbera kastet inn i miksen. Noe som enkelte kan elske mens andre kan hate av hele sin sjel er hvor mye denne filmen minner om Ready Player One, hvor kjente fjes og karakterer fra andre franchiser kastes og blandes på skjermen jevnt og trutt. Enkelte synes sikkert det er fett å se King Kong i dialog med Jernkjempen, mens andre vil påpeke dette som en bedriftslig synergi. Heldigvis tilgir jeg disse aspektene mer enn andre. Nåvel, nå tenker jeg sikker for hardt på dette. Artig for unga er den hvert fall. Effektene er godt håndtert. Noe som var virkelig deilig å se igjen var tegnet 2D-animasjon på kinoskjermen! Jeg kan faktisk ikke huske sist, ettersom 3D-animasjon er den dominerende animasjonsstilen i disse dager. Også alle Looney Tunes-karakterene var en stund siden sist jeg så, og de har heller ikke tapt seg og er de samme, gamle, festlige typene. Selve grunnhistorien er ikke noe nyskapende, hvor spørsmålet om familie og det å kunne være seg selv frontes. Men grei nok fyll for de minste. Og mye av de visuelle vitsene funker godt. Atleter som skuespillere er ofte ikke veldig overbevisende. Hulk Hogan, Mike Tyson, og Shaq bare for å nevne noen. Så hvor lander LeBron på listen? Aner ikke. Litt vanskelig å si ettersom filmen dessverre var dubbet på norsk, men det virker som han gir jernet. Men Michael Jordan forblir kongen i mine øyne. Space Jam: En Ny Legende er på ingen måte et mesterverk. Men la oss være ærlige, det var ikke den første heller. Filmen er søt nok, men den har ikke hjerte på samme sted som forløperen. For mye fokustrekkende popkulturreferanser! Space Jam: En Ny Legende; regissert av Malcolm D. Lee. Med LeBron James, Don Cheadle. Spilletid 1t 55 min. USA. 6 år.
«Chaos Walking» – Kul film, ful adaptasjon
Chaos Walking er en adaptasjon av Patrick Ness’ bok The Knife of Never Letting Go (mer om det senere), første bok i hans Chaos Walking bokserie. Vi finner oss på en annen planet i en liten landsby ved navn Prentisstown. Her bor Todd Hewitt, sammens med sin hund Manchee, sine adoptivfedre, og en liten hær av barske frontermenn. Og det er bare menn. Ca. 20 år før plottet starter døde alle kvinnene, og landsbyen sjangler videre på denne fiendtlig planeten. Den andre finurlige tingen med å bo i Prentiss, er at alle er påvirket av en kondisjon de kaller ‘støy’. Til enhver tid er tankene deres spilt av i stereo, og hele byen kan høre, og noen ganger se, hva det er du tenker på. Støyen er det mest fantastiske elementet i denne science fantasy filmen, og er kanskje det som trakk meg til den mest. Spesielt for Todd Hewitt (Tom Holland) er støyen et åpenbart handicap, siden han, og andre, ikke har muligheten til å skjule noe eller lyge, og jeg er en sucker for cheesy handicap metafor. Og metaforet funker. Det virker som om alle mennene i Prentiss har heftig Tourettes, og spesielt Todd, som ikke har noe trening på å styre støyen, virker som han sliter unormalt mye med dette. Viktig å nevne at Ness brukte støy som et metafor for sosiale media, hvor ingen kan skjule personlige detaljer, og ikke nødvendigvis som Tourettes eller andre handicap. Dette stopper selvsagt ikke boken, og filmen til større grad, fra å bruke som støyen som et handicap motif. Siden støyen er slikt et sentralt element i historien, var det selvsagt viktig at den ble oversatt til film. Støyen her er ikke bare et slapdash magi element, og stilles mer sentralt i plottet enn kraften i Star Wars eller tryllestavene i Harry Potter (som egentlig bare blir mer og mer til dårlige pistoler jo lengre inn i den serien vi går). Støyen i Chaos Walking påvirker hver interaksjon mellom karakterene, og har hatt stor innvirkning på Todds fortid og framtid. Også er det et kult konsept. Noen av karakterene har klart å trene støyen sin, slik at det kan styre hva som flommer ut av dem, og hvilke bilder de prosjekterer. Dette fører til kule visuelle design, slikt som predikanten som bokstavelig talt er dekt i ild og svovel, og hver samtale er mer interessant når ingen klarer å holde kjeft, og det manes fram bilder og lyder i alle retninger. Du føler som om du virkelig belønnes for å følge med. Plottet sparker virkelig av når en romskip smeller ned i sumpen bak Todds hjem, og Todd fersker noe ukjent i å stjele fra gården. Dette noe viser seg til å være en jente (Daisy Ridley, og ikke nokk med det, så er hun en jente uten noe støy. Da braker eventyret løst, for en jente er noe alle i Prentiss gjerne skulle møte, og da spesielt ordfører Prentiss (Mads Mikkelsen), som med Mikkelsens typiske karisma klarer å piske opp hele byen til en kvinne jakt. Men vi må nevne adaptasjonen. Som sagt er dette en adaptasjon av den første boken i en serie filmen er oppkalt etter. Et grep som lukter veldig som brand integrering. Denne filmen har brukt mye tid i skriverommet og har blitt omskutt en del, og det er ikke for å gjøre det til en så boktro film som mulig. Derimot så er filmen veldig, veldig forskjellig fra boken. Alderen på hovedkarakterene er høyere. Ganske typisk for Hollywood, siden de ofte vil bruke eldre stjerner i hovedroller, og noe må jo Tom Holland gjøre mellom Spider-Man filmer. Dyrene som er påvirket av støy snakker ikke lengre. Ok, de ønsket vel at filmen skulle være mer moden. Vanskeligere å ta en brutal verden seriøst når det er sauer i bakgrunnen som stadig mumler «Sheeeeep». Slutten er fullstendig endret. Ok, ok, ok, dette er normalt det siste strået enhver bok fan tolererer. Om vi dømmer fra The Golden Compass, er dette et trekk som er garantert til å surne omtalen fra alle som har lest boken, men som sikkert er gjort for å sikre en happy Hollywood ending for en film som ikke er garantert en oppfølger, mye som The Golden Compass, eller Eragon, eller The Last Airbender, eller alle sci-fi/fantasy adaptasjoner som ikke heter Harry Potter eller Lord of the Rings. Heldigvis for meg hadde jeg null peil på at det var en bok knyttet til filmen (selv om jeg hadde en viss anelse, Hollywood har ikke mange originale ideer som dette lengre). For meg var filmen bare en god space western med kule ideer og budsjettet til å få de på skjermen. Mye som en stor episode The Mandalorian. Og når rulleteksten startet med «Based on the book The Knife of Never Letting Go by Patrick Ness», viste jeg hvor de neste audible-kreditene mine skulle gå. Håper virkelig vi får en oppfølger som holder mål. Chaos Walking: regissert av Doug Liman. Med Tom Holland, Daisy Ridley, Mads Mikkelsen, Nick Jonas.USA. Spilletid 1t 49min.