“Nightmare Alley” – Små glimt av klasse fra en gammel klassiker
Den 150 minutter lange nyinnspillingen er et bevis på at mer kjøtt ikke alltid resulterer i en bedre rett Fire år etter å ha vunnet oscaren for beste film, returnerer den meksikanske mesterregissøren Guillermo del Toro (The Shape of Water, Pan`s Labyrinth) med en nyinnspilling av klassikeren fra 1947. Nightmare Alley følger Stanton Carlisle (Bradley Cooper – A Star is Born, The Hangover), en ung og ambisiøs landstryker som er et narturtalent i manipulasjon. Hans sjarm er ekstra sterk hos kvinner, og innen to år er han den mest kjente tankeleseren i verden. Men alt dette vil endre seg når han møter Dr. Lillith Ritter (Cate Blanchett – Dont Look Up, Thor Ragnarok), en psykolog som er enda mer utspekulert enn ham selv. Guillermo del Toro har lagd en film som hedrer Noir på mirakuløst vis. Kameraetarbeidet i denne filmen er perfekt. Det beveger seg dynamisk rundt filmsettet, noe som nesten bevarer spenningen gjennom hele filmen. Lyssettingen er også et beundrelses element. Det var alltid en fryd å se lyset alltid treffe karakterene perfekt i enden av en stor kamerabevegelse. Nesten alt det tekniske i en film kan bli nevnt som beundrelsesverdig i denne filmen, og hvis finesse var det eneste aspektet med film, ville dette vært en av de beste noensinne. Desverre er bare det visuelle en vakker brikke i et middelmådig puslespill. Det fins to store problemer med denne nyinnspillingen, lenge og adaptasjon. Filmen tar seg god tid i å fortelle historien sin. Desverre er dette ikke en historie som krever å være lengre enn to timer lang, likevel har del Toro funnet en måte å strekke den ut til to og en halv.(!) Filmen har også store problemer når det kommer til å adaptere historien til et moderne publikum. Denne filmen tar rekorden for det mest bakvendte kvinnesynet i en moderne spillefilm. Hvis en karakter er kvinne i denne filmen betyr det at hun enten er en idiot som Stanton Carlisle enkelt kan svindle, eller en romantisk partner. Nightmare Alley er en mesterlig lagd film, som ikke lever opp til forventningene som talentet bak filmen forutsier. Den er til film som Lionel Messi er for PSG. Verdens beste fotballspiller noensinne, men i 2022, bare en dyr tann i et ufunksjonelt tannhjul. «Nightmare Alley» regissert av Gillhermo del Toro. Med: Bradley Cooper, Rooney Mara, Cate Blanchett. Spilletid: 2 timer og 30 minutter. Land: USA. Aldersgrense: 15 år. På kino: 28. januar.
Bergman Island – Det paret, i den filmen
Paret Chris (Vicky Krieps) og Tony (Tim Roth) virker som et rolig par, de er komfortable sammen, eller kanskje ikke? De to filmskaperne reiser ut til øyen Fårö utenfor Gotland for å bo og bli inspirert, på stedet der filmskaper Ingmar Bergman fullførte flere av sine mest kjente filmer, og bodde store deler av livet. Filmen er regissert av Mia Hansen-Løve og er en spennende utforskning av samspillet mellom manusforfatter og filmskaper, og vi følger dette paret som dykker inn i Ingmar Bergmans verden, for å utforske sine relasjoner og kreative evner. Samtalene som filmen i stor grad dreier seg føles ut som de reflekterer Hansen-Løve sine erfaringer, slik også Bergman kan sies å uttrykke seg i verk slik som Scener Fra Et Ekteskap (1973). Noen av de svenske skuespillerne fremstår noen ganger litt keitete, på en måte hvor de tumler seg gjennom replikkene, nesten som om de leses opp. På et vis gir dette til filmens sjarm, om man tar den imot for hva den prøver å vise. Det blir nesten noe litt koselig med det, man kommer på en måte nærmere menneskene som bor på «Bergman øyen». Begge er svært opptatte av Bergman, selv om Chris ikke helt liker det hun i løpet av filmen finner ut. Slik hun beskriver det selv «jeg liker ikke når kunstnere jeg elsker gjør ting jeg ikke liker». Filmen er en produksjon på tvers av landegrenser og har med seg flere skuespillere med ulike bakgrunner. Det er gøy å se hvordan Bergmans tilhørighet til Fårö nådde ut til svært mange mennesker, som reiser dit kun for å følge hans spor og kanskje la seg inspirere selv. Til tider kan det likevel virke som om Hansen-Løve bruker filmen for å forsvinne inn i sin egen fascinasjon med filmskaperen. Han er absolutt spennende, men kanskje det blir for meget. Til tider kan filmen bli litt trasig, men jeg føler man må la scenene tale for seg selv. Filmen gir deg rom til å tenke over hva du har sett, som kan være er en god ting. Samtidig er det flere gode musikkinnslag, og en scene med en særlig god overgang fra diegetisk til ikke-diegetisk musikk som absolutt falt i smak. Er det noe jeg vil trekke frem er det nok samspillet. Noen ganger kan kjemien til karakterene virke litt «off», selv om konfliktene deres er tydelige er det likevel ikke helt til å ta og føle på. Krieps spiller likevel rollen som Chris godt. Man føler absolutt med på hennes konflikt med både forhold og med kunsten, som overføres til prosjektet hun fantaserer om. Om jeg skal trekke frem én grunn til å se filmen, må det være den visuelle opplevelsen. Å bruke 35 mm film ga den en enda mer nostalgisk «feel», særlig med nydelige scener som fanger øyens sensommer-atmosfære. Bergman Island er en film gjerne for deg som kjenner til Bergman, deg som vil vite mer, eller deg som ikke vet noe. Ved å følge Chris sine opplevelser og relasjoner får man et interessant innblikk i skaperens verden. Jeg syns filmen på en spennende måte bryter sperren mellom de som ser filmen og de som lager den. Alt i alt er den en godfølelse-film med som føles, ja, ekte. Bergman Island – Regissert av Mia Hansen-Løve. Med: Mia Wasikowska, Vicky Krieps, Anders Danielsen Lie og Tim Roth .Sverige/Frankrike/Tyskland. Aldersgrense 9 år. Premiere 28.01.22