«Licorice Pizza» – en følelsesladd tidsreise.
Fem lange år etter Phantom Thread (2017), har den kjente regissøren Paul Thomas Anderson omsider kommet ut med sin nyeste spillefilm Licorice Pizza. I filmen møter vi Gary Valentine (Cooper Hoffman), en 15 år gammel gutt som bor i San Fernando Valley på 1970-tallet. En vakker dag støter han på Alana Kane (Alana Haim), en 25 år gammel kvinne som er tydelig lei av tilværelsen hun befinner seg i. Etter en lengre samtale, der Gary benytter seg av alle sjekkereplikkene i boka, får han overtalt henne med ut på en date. Dette fører til et nært vennskap mellom dem, og iløpet av filmen får vi se hvordan dette forholdet blir preget av både oppturer og nedturer, der sjalusi, drama og romantikk nærmest kan tas og føles på. Skuespillerprestasjonene i Licorice Pizza var helt fabelaktige. Cooper Hoffman, som forøvrig er sønnen til den avdøde skuespilleren Phillip Seymour Hoffman, og Alana Haim var strålende i rollene som Gary og Alana. Det var absolutt ikke vanskelig å se at dette var en film om to svært kompliserte personer. Måten disse skuespillerne grasiøst klarte å formidle følelsene til karakterene på, var virkelig imponerende å se på. Kinematografien i filmene til Paul Thomas Anderson pleier alltid å være fantastisk, og denne filmen er absolutt intet unntak. Den forførende kameraføringen i filmen kunne noen ganger nærmest virke hypnotiserende, og fargebruken i filmen var virkelig vakker å se på. Paul Thomas Anderson og Michael Bauman har begge stått for kinematografien i Licorice Pizza, og den oppgaven har de virkelig utført på en fremragende måte. Filmen kunne likevel føles svært langdryg til tider. Det var flere steder i Licorice Pizza der det så ut som at Garys og Alanas historie gikk mot slutten, før filmen med en gang gikk over til en annen hendelse eller situasjon som led til flere probemer for de to protagonistene. En langsom oppbygning i en film er noe jeg vanligvis er en stor fan av, men i dette tilfellet fikk det filmen til å virke mye lengre enn det den egentlig var. Licorice Pizza er en meget god film. De fabelaktige skuespillerprestasjonene og filmens nærmest forførende kinematografi har resultert i en meget innbringende kinoopplevelse. Dette er en film en definitivt burde få med seg. Licorice Pizza – regi av Paul Thomas Anderson. Skuespillere: Cooper Hoffman, Alana Haim, Griff Giacchino, Sean Penn, Bradley Cooper. Spilletid: 2 timer og 13 minutter. Land: USA. Aldersgrense: 9 år.
«Mummipappas Eventyr» – Fargerikt eventyr med underlige undertoner
I «Mummipappas Eventyr» blir Mummitrollet stukket av en veps og må hvile seg i senga. For å trøste Mummitrollet, gjenforteller Mummipappa barndommen sin, som var langt ifra enkel.
«Monsterfamilien 2» – Oppfølgeren som ingen ba om
Monsterfamilien 2 handler om familien Wishbone som vil redde Baba Yaga og Renfield fra monsterjakter Mila Starr. For å kunne gjøre det må de bruke magi for å forvandle seg til en vampyr, Frankenstein, en mumie og en varulv. Underveis på reisen verden rundt for å redde vennene sine blir de kjent med Mila, som viste seg å være datteren av, de vitenskapelige geniene og milliardærene, Maddox og Marlene Starr. Starr-paret ønsker seg en perfekt datter, men deres plan blir forstyrret når Wishbone-familien blir involvert. Det burde være et krav for å ha utdanning innen pedagogikk når det kommer til å lage barnefilmer. Ut ifra hvordan karakterene handler og oppfører seg skulle man nesten trodd at manusforfatterne (Kirstie Falkous, Abraham Katz og David Safier) aldri har vært borti lignende. Jeg tror de hadde i tankene å lære barn at det er lov å ikke være helt perfekt, men det kom på ingen måte godt frem i handlingen. Det eneste punktet i filmen som forklarer nettopp dette er helt mot slutten i en elendig dårlig skrevet monolog som det virker som at ble skrevet inn i siste liten. Ellers besto manuset av mobbing og kroppskrenkelse som aldri ble unnskyldt eller presentert negativt, noe jeg tror barn kommer til å ta med seg videre. Det var oppriktig ingen karakterer i denne filmen som fikk meg til å bry meg om dem. Det er faktisk litt interessant at man kan fylle 100 minutter med film med så lite handling som det ble gjort her. Filmen surrer og snubler over seg selv, med innslag som skal være av komisk verdi, men som rett og slett bare bommer. Jeg vred meg rundt i smerte hver gang det plutselig dukket opp et musikalsk innslag som var helt unødvendig for handlingens gang – og det var hvert eneste. Jeg er ganske sikker på at jeg, som er så og si tonedøv, kunne ha produsert noe bedre i garage band. Er det én ting denne filmen skal ha for så er det at jeg ble ganske fornøyd med detaljene på den animasjonen, til tross for at barna i filmen hadde vakuumpakkede voksne kropper. Det finnes selvfølgelig en gyllen regel når det kommer til animerte mødre, og det er at de alle skal ha ‘dumptrucks’ forbi denne verdenen. Jeg ville skyte inn at jeg definitivt ikke er i målgruppen for filmen, men når jeg tenker meg om tror jeg faktisk INGEN er i målgruppen for denne filmen. Det er ingen tvil om at filmer som barn ser påvirker hvordan de sosialiserer seg med andre barn. Hvis det skulle ha seg sånn at du vil ta med barnet ditt på en spennings- og innholdsløs film som lærer dem å bli mobbere, så kan jeg absolutt anbefale denne. Monsterfamilien 2: Regi av Holger Tappe. 2021, 1 time og 43 minutter. Premiere 26.02.22. Norske stemmer: Anders Bye, Scott Maurstad, Henrik Horge og Agnes Fasting m.fl